Norge: «poop and go», cruise som ikke gleder lokalbefolkningen

Etter at turgåerne gikk forbi, som hadde flatet gresset og gjort det vanskelig å klippe, satte bonden opp et falskt elektrisk gjerde. Men noen dager senere satt en gruppe japanere på engen for å spise lunsj i skyggen av nattskyggene. Dette var halmen som brakk kamelens rygg og presset Fretheim til å sette opp et skilt som sa «landbruksareal», «privat», «ingen camping». Så mange prangende tegn på privat eiendom at de er uvanlige i det norske landskapet, hvor turgåere alltid har hatt forkjørsrett og camping nesten overalt.

Skiltet står fortsatt «Store cruiseskip forbudt.» Fretheim forklarer til magasinet Dagens Næringsliv at mens turister kommer på cruise for å se fjord og fjell, er de også interessert i mennesker og dyr. Han synes det er umulig å opptre som en typisk bonde for å underholde de hundrevis av besøkende som går gjennom byen flere ganger i uken om sommeren.

Naboer betrodde seg også til DN, irritert over å ta et bilde i hagen mens de gjorde tingene sine, eller ved å se enkelte turister åpne bildørene sine for å ha det gøy fordi de ikke er lukket. En annen befant seg ansikt til ansikt, på kjøkkenet sitt, med to damer som sårt trengte å gå på do. I samme slengen forteller Fretheim at traktoren hans jevnlig fungerer som et fristed for turister og at han aldri har sett så mange hvite baker i livet som under sykkelturer langs en nærliggende vei, hvor ferierende slapper av i lakseelva. Lignende anekdoter andre steder, på Svalbard, hvor beboerne i en barnehage ble overrasket over at en gruppe nysgjerrige tilskuere trengte inn i anleggene deres, mens barna kunne se en annen turist urinere mot terrassegjerdet.

Menneskelig ekskrementer er langt fra de eneste påfølgende avataren av cruise som endrer livene til lokalbefolkningen, og det samme er det idylliske bildet av de norske fjordene slik vi ser det på postkort eller i vinduene til turistbyråene. DN-artikkelen nevner spesielt lyden av musikk om bord på skip som vibrerer vinduene på hus (lyden sprer seg lett i fjordene); lukten av kuttet høy, erstattet av den av bensin fra de konstant spinnende motorene; utslipp av avløpsvann fra skip som ville være ansvarlig for forsvinningen av fisk.

«DET ER INGEN CRUISE-SKIP»

Ordspillet som kan leses på en reklametavle i Flåm kan være enkelt, men det gjenspeiler tydelig misnøyen til disse små byene som ikke har den nødvendige infrastrukturen for å imøtekomme dette menneskelige tidevannet, og starter med tilstrekkelige sanitæranlegg. I Flåm er det bad på bensinstasjonen for de 200.000 ferierende som kommer hver sommer for å tilbringe noen timer. Det er vanskelig å be kommunen om å kompensere for denne mangelen når den ikke drar nytte av passasjen av turister som spiser, konsumerer og sover ombord på enorme skip, autentiske flytende byer som har plass til opptil 4000 passasjerer.

Selv om cruiseturisme bringer om lag 5 milliarder dollar i året til landet, representerer den likevel det perfekte eksempelet på problemet med absorpsjonskapasiteten til masseturisme av små samfunn. Kan vi være både et spektakulært turistmål og et lite samfunn hvor livet er godt? Anders Fretheim kjøpte på sin side en bolig nummer to i en naboby, langt fra kaien.

Kilde: artikkel publisert i Dagens Næringliv, inkludert fotografier og en kort video Journalist: Anne Fougner Helseth http://www.dn.no/magasinet/2014/07/18/2202/Reportasje/drit-og-dra Også på lenke , AECO (Association of Arctic Expedition Cruise Operators) bedriftsvideo rettet mot å øke bevisstheten blant turister om bjørnesikkerhetsstandarder og gode manerer overfor lokalbefolkningen.