På forblåste rygger går brødrene Jåma i slalåm mellom vindturbiner som reiser seg så langt øyet kan se, hvor dyrene deres ville beite om vinteren. Klimanød eller ikke, for disse reindriftsutøverne må turbinene bort.
– Før var området perfekt for reinsdyrene våre. Stedet var ulastelig, uberørt fra all menneskelig aktivitet. Nå er alt ødelagt”, beklager den yngste, Leif Arne, ved rattet på sin 4×4.
Som en moderne Don Quijote er medlemmer av den nordeuropeiske samiske minoriteten sterkt imot store vindprosjekter og annen «grønn» infrastruktur, som de anklager for å redusere deres levebrød og krenke deres forfedres tradisjoner.
En klassisk crock pot vs. iron pot historie, men denne gangen kunne crock pot vinne.
I en sterk dom slo Høyesterett i oktober fast at to vindparker reist på Fosenhalvøya (Vestlandet) krenket retten til seks samiske familier, inkludert Jåma-brødrene, til å dyrke avlingene sine, i strid med «en FN-tekst». , den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Med fire mindre naboanlegg utgjør de aktuelle parkene, Storheia og Roan, den største vindparken på land i Europa, med en samlet kapasitet på 1.057 MW, nok til å dekke energibehovet til mer enn 170.000 husstander.
Hvis de 11 sorenskriverne i landets høyeste rettsinstans enstemmig erklærte ugyldige ekspropriasjonene og driftstillatelsene gitt for byggingen av de 151 turbinene, sa de imidlertid ingenting om deres skjebne …
— Disse turbinene må demonteres. For Jåma, oppdrettere fra far til sønn i utallige generasjoner, er det ingen tvil.
Ferdigstilt i 2020, frarøver Storheia vindpark dem, sier de, det «beste» av de tre beitene som de vekselvis fører husdyrene sine til om vinteren.
Nomadiske reinsdyr beveger seg med årstidene for å se om lav, mosen de lever av, spesielt i den kalde årstiden, er grønnere andre steder.
– Ikke et reinsdyr her –
Med Lasso slengt over skulderen gransker den eldste av Jåma, John Kristian, horisonten full av hvite kjemper med kikkert. Ikke skyggen av et reinsdyr rundt.
– I dag er det umulig for reinen å komme hit med alle de enorme forstyrrelsene som blir forårsaket av at turbinene snurrer og snur og skremmer dem. Og så bråker de så mye, forklarer han.
«Det er også veiene … Naturen er fullstendig ødelagt her. Alt som gjenstår er stein og grus.»
For Høyesterett hadde en domstol i første instans foreslått at tapet av disse jordene skulle kompenseres med økonomisk kompensasjon for å tillate gårdbrukere å mate dyrene sine med grovfôr om vinteren.
Netto negativt av interessentene. – Reinen må finne mat selv. Hvis det er vi som mater dem, er det ikke lenger en tradisjonell avl, forklarer Leif Arne.
Men hvis ingenting blir gjort, må Jåma redusere flokken sin i mangel på tilstrekkelig beite, hvis størrelse er taus fordi «det ville være som om vi utbasunerte hvor mye penger vi har i banken».
Som 55-åring lever Leif Arne allerede på en barberhøvel: I retten sa han at aktiviteten hans bare hadde generert en margin på under 300 000 kroner (mindre enn 30 000 euro) i 2018.
Færre dyr, og levedyktigheten til deres avkom skyter i været.
Foreløpig har løsninger ventet på lenge.
— Vi ser svært alvorlig på Høyesterettsdommen … Vi ønsker selvsagt å endre på ting, sier Torbjørn Steen, pressetalsmann for Fosen Vind, konsortiet som driver det meste av vindparken.
– Neste steg er å definere driftsvilkårene som garanterer at disse vindturbinene kan fungere uten å krenke rettighetene til reindriftsutøverne eller true flokken. Det vi fokuserer på nå er rett og slett en dialog med oppdretterne, lover han.
– Dantesk dilemma –
Som hovedaksjonær i prosjektet belastet gjennom det offentlige konsernet Statkraft er den norske stat i et skremmende dilemma.
Hvordan håndheve rettsavgjørelsen og bevare samenes rettigheter uten å gå på bekostning av viktige økonomiske interesser – de seks parkene til Fosen vindkraftverk koster til sammen over 1 milliard euro – eller en allerede langsom økologisk overgang?
På egenhånd leverte Storheia og Roan mer enn 20 % av vindkraften som ble produsert i Norge i 2020, ifølge Fosen Vind.
Olje- og energidepartementet, som hadde utstedt de ugyldiggjorte konsesjonene, ba umiddelbart om ytterligere ekspertise.
– Vi har ikke tatt stilling til om anleggene helt eller delvis skal kunne stå på plass, sier statsråd Marte Mjøs Persen til AFP.
En skuffelse for samene som ser det som en måte å spille mot klokken mens turbinene fortsetter å snurre i full fart, ja til og med en måte å unndra rettsavgjørelsen på lang sikt.
«Staten må erkjenne at det i 20 år har blitt gjort alvorlige og viktige feil og kan gjøre det ved å be om unnskyldning», reagerer Silje Karine Muotka, president i Sametinget i Norge.
– Og de må følge konkrete handlinger: annullere driftstillatelsen, rent og greit demontere vindturbinene og restaurere, revegetere og returnere området til oppdretterne, sier han til AFP.
For hver dag som går mister oppdretter Sissel Stormo Holtan, 40, mer troen på rettferdighet. Han kjempet mot Roan vindkraftverk, mente han.
«Vi vant, men ingenting skjer. Det føles rart å måtte kjempe igjen og gir en følelse av urettferdighet,» sa han, og ga klete baller til en ung foreldreløs hjort, nå fullstendig temmet.
Smilende og opprørt på samme tid, innrømmer han sin tretthet.
– Jo før de demonterer vindturbinene, jo raskere kan vi gjenbruke området, sa han. Før han la til, sa opp: «Dette området, jeg tror aldri jeg kan bruke det på nytt. Kanskje datteren min eller barnebarna mine … «.
– Vetorett? –
Et urfolk som tradisjonelt har levd av fiske og reindrift, samene, en gang kalt samer, har en smertefull historie.
Dette fellesskapet på rundt 100 000 medlemmer spredt over Norge, Sverige, Finland og Russland ble utsatt for brutale assimileringsforsøk på 1900-tallet og «deres» land er i dag suspendert av energi, gruvedrift og annen vei- eller turistinfrastruktur.
Før Storheia og Roan ble det opprettet andre vindparker i disse regionene, og andre er under bygging eller planlagt.
Sametinget er et organ for samarbeid mellom sametingene i Norge, Sverige og Finland, Sametinget etterlyser nå en slags vetorett.
Ethvert vindprosjekt må få godkjenning fra lokale samiske befolkninger og deres folkevalgte, ellers må det suspenderes, sa han i en uttalelse vedtatt i januar 2021.
Samtidig som rådet erkjente at «klimaendringer er et alvorlig problem som påvirker det samiske samfunnet», mente rådet også at tiltak for å stoppe dem «ikke må ha en negativ innvirkning på urbefolkningens kultur og levekår».
Den norske høyesterettsdommen bringer vann til din mølle.
Avgjørelsen kan ifølge mange kommentatorer danne en rettslig presedens som kan påvirke andre infrastrukturprosjekter i de enorme territoriene der samene bor, i Norge og i nabolandene.
– Andre selskaper vil tenke seg om to ganger før de starter et prosjekt uten at lovligheten tidligere er bevist i retten, sier Susanne Normann, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.
Problemstillingen er den samme i hele Norden.
I Finland, en nasjon som streber etter å bli ledende innen elektriske batterier, er det gruveprosjekter, kanskje til og med mer enn vindturbiner, som gir samene det vanskelig.
I hans spesielle fokus: to prospekteringstillatelser utstedt i tundraen nær den nordvestlige byen Enontekiö, en region kjent for sin fantastiske natur og ment å inneholde betydelige mineralressurser.
– «Dobbel straff» –
Opprørt over de økologiske ødeleggelsene som gruvedrift kan ha forårsaket i andre deler av landet, samlet samene i 2020 over 37 000 underskrifter i et opprop som kritiserte administrasjonen for manglende samråd med befolkningen og for innvirkningen på lokal reindrift.
Samene bor først og fremst i Arktis, en region som varmes opp tre ganger raskere enn planeten, og er i forkant av klimaendringene.
– De av oss som har bodd og jobbet her hele livet ser vegetasjonen endre seg, området der trær vokser, permafrosten smelter, nye arter av insekter og planter dukker opp, sier Matti Blind Berg, som dyrker trær. rein nær Kiruna i Nord-Sverige.
Langt mer svingende enn før veksler termometeret mellom varme og kalde perioder, og dekker bakken med tykke islag som kan hindre reinens tilgang på lav og drivstoffkonkurranse blant gjeterne i beiteområdene.
I denne til tider allerede eksplosive konteksten øker vindparker, kobber- eller sjeldne jordårer bestemt for en stadig mer elektrifisert økonomi og skoger plantet for bioenergi bare presset på landet.
— Jeg har full forståelse for at vi trenger en økologisk overgang, jeg er den første til å si det, sier Matti Blind Berg. — Men jeg synes det er mildt sagt merkelig at en grønn omstilling går på bekostning av naturen.
For Susanne Normann ved Senter for utvikling og miljø representerer klimaendringene «en dobbel straff for urfolk».
«Non seulement ils sont parmi les plus exposés aux effets du changement climatique mais ils doivent also en payer le prix sous la form de parcs éoliens et de barrages hydroélectriques bâtis sur leurs territoires au nom de la lutte contre le réchauffement», note-t- henne.
«Hvor er rettferdigheten når vi vet at de selv bidrar veldig lite?»
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»