«Vi hører ofte at fedme representerer en høy kostnad for både individer og samfunnet fordi det øker risikoen for helseproblemer. Men generelt sett er kostnadene forbundet med overvekt mye høyere, sier Christina Hansen Edwards, forsker ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
Siden 1980-tallet har nordmenn blitt stadig mer overvektige. I løpet av de siste 40 årene har andelen personer som lider av fedme, det vil si å ha en kroppsmasseindeks (BMI) større enn 30, økt betydelig. Det anslås foreløpig at nesten én av fire nordmenn er overvektige, noe som kan sammenlignes med overvektstallene i hele Europa.
Helsekostnader forbundet med overvekt og fedme på individ versus befolkningsnivå: en HUNT-studie. Bildekreditt: Nouvelle Afrique/Shutterstock
Imidlertid har antallet personer som «bare» er overvektige også økt. Fra 1980 til 2000 økte gjennomsnittlig BMI for befolkningen med ett poeng hvert tiende år.
«Vi ser en befolkningsomfattende endring mot høyere BMI. Personer med en BMI i «normalområdet» gikk også opp i vekt, sier Edwards.
Forskere har nå undersøkt sammenhengen mellom BMI og kostnader i spesialisthelsetjenester.
– Selv om individuelle kostnader er høyere for overvektige, er de totale kostnadene for samfunnet høyere sammenlignet med overvektige, fordi det er mange flere overvektige enn overvektige, forklarer Gudrun Maria Waaler Bjørnelv, forsker ved Helseavdelingen. Folke- og sykepleie ved NTNU.
Det er behov for tiltak på befolkningsnivå
Med andre ord, selv om risikoen for sykdom er større hvis din BMI er større enn 30, vil den totale risikoen for sykdom i befolkningen som helhet være større med en BMI større enn 25. Faktisk er de aller fleste mennesker i dette området. På skalaen.
Edwards mener det er viktig for politikere å være klar over dette når de skal forvalte helse- og sosialressurser.
– Overvektige trenger god behandling fra helsetjenestene. Men for å lindre sykdomsbyrden og kostnadene ved overvekt og fedme i hele befolkningen, må individualisert behandling kombineres med effektive tiltak på befolkningsnivå, sier Edwards. .
Studien er basert på tall fra HUNT-studien, en longitudinell befolkningshelseundersøkelse utført i Norge. Den viser at 75 prosent av mennene og 61 prosent av kvinnene var overvektige eller overvektige.
Blant dem hadde 3,7 prosent av mennene og 6,6 prosent av kvinnene en BMI større enn 35, mens 22,4 prosent av mennene hadde en midjeomkrets større enn 102 cm og 23,4 prosent av kvinnene hadde en midjeomkrets større enn 88 cm.
«På individnivå fant vi at en økning i BMI førte til den største økningen i utgifter til spesialisthelsetjenester blant de som tidligere hadde høyest BMI. Sammenligner man en mann med en BMI på 37 med en mann med en BMI på 37, i gjennomsnitt 38, vil sistnevnte gi en gjennomsnittlig årlig kostnad på NOK 2110 (omtrent 210 USD) mer for spesialiserte helsetjenester. En lignende forskjell hos menn med en BMI på henholdsvis 27 og 28 vil bare resultere i en økning på NOK 293 (omtrent 29 USD),» sa Edwards.
Jeg burde ikke skamme meg
Lignende sammenligninger mellom kvinner viser forskjeller mellom NOK 1 306 (USD 130) og NOK 277 (USD 28); Bildet endrer seg imidlertid når forskerne analyserer befolkningstallene som helhet.
«På samfunnsnivå fant vi derimot at den største økningen i kostnadene til spesialiserte helsetjenester skyldes endringer i BMI blant personer som «bare» var overvektige, det vil si som også hadde en lavere BMI. mellom 25 og 30. De led av lett overvekt, det vil si en BMI mellom 30 og 35. Dette gjaldt både kvinner og menn, forklarer Bjørnelv.
Den fremhever at målet med sammenligningen ikke først og fremst er å spare penger til helsetjenester, men at kostnadene ved spesialiserte helsetjenester reflekterer sykdomsbyrden på individer og samfunn.
– Overvektige skal ikke skamme seg over å koste samfunnet penger, sa Bjørnelv.
– Fedme blir ofte fremstilt som noe samfunnskostbart, sa han og refererte til NRKs serie «Et fett liv».
I denne tv-serien bruker programleder Ronny Brede Aase seg selv og sin egen kropp til å avklare spørsmål om overvekt, livsstil og helse. I serien sier Aase at det er «en utgift», noe som ifølge Bjørnelv ikke nødvendigvis er riktig.
«Overvektige mennesker bør ikke skamme seg over å koste samfunnet penger. Selv om de har høyere risiko for å bli syke, kommer de høyeste kostnadene for spesialiserte helsetjenester fra de som er overvektige, sa han. «Vi vil ikke at overvektige mennesker skal skamme seg over det, men vi må tenke på hvordan vi kan belyse dette problemet og hvordan vi skal håndtere det som samfunn. »
Nyere forskning har vist at personer med høy BMI er mer sannsynlig å bli stigmatisert og diskriminert, også i helsevesenet.
– Dette kan føre til at personer med høy BMI unngår å bruke helsetjenester, noe som resulterer i at de får helsetjenester av lavere kvalitet og skader forholdet mellom lege og pasient. – Dette er et område hvor det er et klart behov for mer forskning, for eksempel på hvordan stigma påvirker langsiktige helsekostnader, sa Bjørnelv.
Risikokonsensus
Forskerne vil også understreke at BMI som måleenhet først og fremst er viktig når man skal analysere overvekt og fedme innenfor grupper og ikke innenfor hver enkelt.
«BMI alene er ikke en passende måleenhet på individnivå, men på populasjonsnivå kan det gi en god idé om fedme og overvekt,» sa Edwards.
Presiserer at resultatene av studien er gjennomsnittlige kostnader for ulike BMI-verdier og at det er variasjoner rundt dette gjennomsnittet. Derfor vil ikke en enkelt person med en gitt BMI kunne bruke disse resultatene til å si noe om sine egne kostnader.
Det er heller ikke klart at overvekt fører til helseproblemer.
«Det er der variasjonen kommer inn. Noen med en BMI på 33 har ikke nødvendigvis høyere helsekostnader enn noen med en BMI på 23. Men hvis du ser på gjennomsnittet av alle mennesker med en BMI på 33 og 23, så personer med en BMI på 33 vil ha høyere helsekostnader enn de med en BMI på 23,» sa han.
Derfor vil direkte tiltak rettet mot hele befolkningen være mer hensiktsmessig.
Derfor er BMI først og fremst en nyttig måleenhet på populasjonsnivå og mindre nyttig for individer.
«I vår studie undersøkte vi forholdet mellom BMI og helsekostnader,» sa han.
Selv om mange forskjellige faktorer kan påvirke dette forholdet, er forskerne stort sett enige om at en økning i BMI øker risikoen for å utvikle en rekke sykdommer, sa Edwards.
Derfor konkluderte forskerne med at det ville være hensiktsmessig å iverksette tiltak rettet mot hele befolkningen.
– Utfordringen er da å finne ut hvilke tiltak som fungerer, sier Edwards.
Så hva bør helsepolitiske beslutningstakere gjøre? Bjørnelv og Edwards mener det er behov for å gjennomføre studier om effektiviteten av nasjonale folkehelsetiltak.
«Tiltakene som ble innført under røykeloven var upopulære da de ble innført, men til slutt ble situasjonen fullstendig snudd. Lignende tiltak kunne vært forsøkt for å overvinne problemet, som reklameforbud, skatter og restriksjoner på tilgang til usunn mat. Fedmepandemi. «Dette krever modige politikere som tør å ta kontroversielle avgjørelser,» sa Edwards.
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»