Verdens land har nok lært leksen etter 2 ødeleggende verdenskriger. Heldigvis er det ingen appetitt på verdenskrig noe sted. Men væpnede konflikter finner fortsatt sted over hele verden. Som et resultat mister uskyldige sivile livet, verden har millioner av fordrevne mennesker i Asia, Midtøsten og Afrika. Folk som bor i flyktningleirer. Barn som hadde syn og var ivrige etter å studere ved universitetet har dermed blitt barnearbeidere i Syria. De leter etter mat og nyttige ting i søpla. Velkledde og velstelte barn er foreldreløse som går nedover gaten i halvslitte sko. Det er smertefullt å se dem fortelle verdenspressen at livene deres er ødelagt og at de mangler lemmer: lemlestet av krig.
Det er billioner av reserver og overskudd i Kina, i den vestlige verden og i den muslimske arabiske verden selv, men disse barna blir ignorert. Og så barn ble en gang forlatt i Afghanistan, og nå har disse barna som ble oppvokst over grensen i Pakistan kommet tilbake som Taliban og… menneskene der burde vite om det. Kort sagt, av hensyn til den svært mektige våpenindustrien og for å opprettholde ondsinnede avtaler for verdens naturressurser, starter Vesten konflikter over hele verden og ledere som ikke ønsker å bli misbrukt blir fordrevet av voldelige kupp.
Det vi også ser er at FN er totalt handlingslammet av polarisering i global politikk. For eksempel ser vi at Sikkerhetsrådet sjelden er på samme side. Vi ser at det alltid er Russland og Kina mot USA og resten. Derfor kan ikke denne sikkerhetsarmen til FN gjøre noe. Sikkerhetsrådet har blitt mer et instrument for de direkte interessene til landene som sitter i rådet: rådet er en beskyttelse av landene mot seg selv.
Nyhetene har vært dominert i det siste av økende spenninger mellom USA og Russland. Det hele startet med konsentrasjonen av russiske tropper på grensen til Ukraina. Russland planlegger å invadere dette landet som har blitt suverent. Etter vaktskiftet i Washington har det tydeligvis skjedd en nedkjøling i det tidligere vennskapsforholdet mellom presidentene i de to landene. Nå er det bare truende språkbruk, økonomiske sanksjoner fra NATO-land og mottiltak dersom de sanksjonene kommer. For eksempel snakket Russland til og med om trusselen fra tredje verdenskrig. Begge sider fortsetter å snakke med hverandre, inkludert NATO, sist i Genève.
NATO snakker ikke bare med USA og Russland, men også til landet som alt oppstyret egentlig handler om: Ukraina. At Ukraina diskuteres med tredjeparter er en fordel for Russland. Det landet ønsker mindre NATO-tilstedeværelse i Russland. Putin føler svært ubehagelig pusten fra NATO (les: USA) over hele halsen. Russland fordømmer også Ukrainas og andre deler av det tidligere Sovjetunionens mulige tilslutning til NATO. Det er verdt å merke seg at Russland siden 2014 har okkupert territoriet på Krim som tilhører Ukraina.
Nå er det sendt en melding om at dersom NATO ikke trekker seg fra Sentral- og Øst-Europa, vil Russland også poste tropper ikke langt fra Surinam: på Cuba og Venezuela. En tapt mulighet for regjeringen under signaturen til NDP, for i bytte for 2 milliarder euro ville regjeringen i Surinam være villig til å ha tropper stasjonert her, kanskje, hvem vet. USA indikerer at hvis Russland tar disse skrittene, vil USA ta avgjørende grep. Surinam har imidlertid en interesse i en rasjonell utenrikspolitikk, der vi ikke skal pådra oss USAs vrede, men samtidig holde døren åpen for det demokratiske Russland. Et lignende tilfelle skjedde i 1962 da Sovjetunionen stasjonerte våpen på Cuba, hvoretter øya ble omringet og avskåret av den amerikanske marinen. Dette ble løst etter vanskelige forhandlinger og videre byttehandel.
Internasjonale medier rapporterer at ingen vesentlige resultater har blitt oppnådd fra sesjonene Russland-USA/NATO. Det blir nye samtaler. Det ville være et dårlig, men samtidig håpefullt resultat av det første NATO/Russland-møtet på to og et halvt år. Enighet mellom de to blokkene om å fortsette samtalene kan eliminere den akutte trusselen om en ny invasjon av Ukraina. Samtalene vil fortsette i de kommende dagene, og regionen kan bli trukket inn i denne konflikten av venstreretorikken som dukket opp for flere tiår siden i flere latinamerikanske land, som den regjerende politiske eliten i Surinam på den tiden også ble trukket til. Det er viktig at vi forfølger saken geopolitisk og, der det er nødvendig, gir et fredsskapende bidrag i sammenheng med Caricom og OAS.
Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO, også kjent som Atlanterhavspakten på tidspunktet for grunnleggelsen) er en organisasjon etter andre verdenskrig opprettet til støtte for den nordatlantiske traktaten undertegnet i Washington 4. april 1949. Hovedkvarter med hovedkontor i Brussel-byen Haren, NATO er motstykket til den kollektive sikkerhetstraktatorganisasjonen, en militær allianse av Russland og fem andre tidligere medlemmer av Sovjetunionen (Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Hviterussland.) Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA ble med i NATO, etterfulgt av Tyrkia og Hellas (februar 1952), Forbundsrepublikken Tyskland (1955) og Spania (1982). På slutten av den kalde krigen sluttet Tsjekkia, Polen og Ungarn seg (1999), samt Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, R omenia og Bulgaria (2004), Kroatia og Albania (2009), Montenegro ( 2017) og Nord-Makedonia (2020). Kroatia og Albania ble medlemmer 1. april 2009. Det var ingen konsensus om Ukraina og Georgia. USA ønsket medlemskap, mens flere europeiske medlemmer var imot det. Den nordatlantiske traktaten er en militærtraktat som regulerer gjensidig forsvar og samarbeid mellom vestlige lands hærer, i utgangspunktet først og fremst som en motstyrke til de kommunistiske østblokklandene.
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»