LONDON: Siden døden til Mahsa Amini, som hadde blitt arrestert av den iranske visegruppen, har protester rast i byer over hele den islamske republikken, og startet med jentas hjemprovins Kurdistan.
Amini, 22, døde 16. september, tre dager etter arrestasjonen i Teheran av Gasht-e Ershad, sedelighetspolitiet. Sistnevnte gjelder strenge regler for kvinners klær, spesielt bruk av slør.
Hennes død fremhevet undertrykkelsen og marginaliseringen av kvinner i Iran, samt mishandlingen av landets ikke-persiske etniske minoriteter, inkludert den kurdiske befolkningen konsentrert vest i landet.
Den fremhevet også den kontrasterende behandlingen av kvinner i andre deler av Midtøsten, der kurderne effektivt utgjør majoriteten av lokalbefolkningen, inkludert i Nord-Irak, sørøst i Tyrkia og Nord-Syria, og hvor kvinner også inntar en viktig plass i samfunns- og sosialt liv. militært liv.
Den 24. september fant en demonstrasjon i solidaritet med iranske kvinner sted foran FN-anlegget i Erbil, hovedstaden i den semi-autonome regionen irakisk Kurdistan. De fleste av deltakerne var iranske kurdere som levde frivillig i eksil i en by kjent for sin toleranseånd.
Demonstrantene, som bar bannere med Aminis ansikt, gjentok «kvinner, liv, frihet» og «død til diktatoren» med henvisning til Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei.
Namam Ismaili, en iransk kurdisk demonstrant fra Sardasht, en kurdisk by i det nordvestlige Iran, sa Reuters «Hun ble drept på grunn av en hårlokk som stakk ut av sløret hennes. Unge mennesker ber om frihet. De krever rettigheter for alle fordi alle er friheten verdige.»
Når det gjelder ham, sa Maysoon Majidi, en iransk kurdisk skuespiller og regissør som bor i Irbil, til AFP: «Vi er verken mot religion eller mot islam. Vi er sekulære mennesker og vi vil at religion skal skilles fra politikk.»
Forrige uke ringte Masoud Barzani, formann for det irakiske Kurdistans regjerende parti, Kurdistan Democratic Party, Aminis familie for å uttrykke sine kondolanser, i håp om rettferdighet.
I hele regionen og innenfor samfunnets store europeiske diaspora, følger den kurdiske politiske identiteten seg til sekulære, nasjonalistiske og til og med sosialistiske tradisjoner. Men når det gjelder kurderne i Iran, setter dette dem ofte opp mot landets teokratiske regime.
Demonstranter tok den kurdiske majoriteten av byen Oshnavieh i den iranske provinsen Aserbajdsjan 23. september. De brente regjeringskontorer, banker og en base som tilhørte regimets islamske revolusjonsgarde.
Til gjengjeld bombet IRGC, som anklaget kurderne for å skape «kaos», kontorene til iranske kurdiske opposisjonsgrupper med base i Sidakan, Irak.
Det IRGC-tilknyttede nyhetsbyrået Tasnim rapporterte at bombingen var rettet mot kontorene til Komala og Irans demokratiske parti i Kurdistan for å sende «væpnede lag og et stort antall våpen … til Irans grensebyer.» , land for å så kaos. .»
PDKI er et kurdisk opposisjonsparti som har ført en periodisk væpnet kampanje mot det islamske revolusjonære regimet. Komala er et venstreorientert kurdisk væpnet opposisjonsparti som kjemper for kurdernes rettigheter i Iran.
Selv om den iranske grunnloven gir etniske minoriteter like rettigheter til å bruke sitt eget språk og praktisere sine egne tradisjoner, klager kurdere, ahwazi-arabere, baluchier og andre grupper over at de blir behandlet som annenrangs borgere. Ressursene deres utvinnes, byene deres brukes som investeringer, og lokalsamfunnene deres er aggressivt politibetjent.
Kurdiske opposisjonsgrupper i Iran har kjempet i flere tiår for større politiske og kulturelle rettigheter for sine lokalsamfunn som er spredt over en del av landet kjent for kurderne som Rojhelat, eller Øst-Kurdistan.
Denne nasjonalistiske ånden viser også at frigjøring av kvinner blir sett på som en sekundær bekymring i forhold til den generelle kampen for den kurdiske nasjonen, spesielt med hensyn til irakiske kurdiske ledere, som lenge har stolt på tradisjonelle stammestrukturer.
Kurdiske opposisjonsgrupper har imidlertid konstant kjempet i andre deler av regionen for en annen samfunnsvisjon basert på demokratiske verdier og likestilling for kvinner.
Dette er mest tydelig i den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, der den politiske armen til de USA-allierte syriske demokratiske styrkene etablerte et autonomt regime kjent for kurderne som Rojava, eller Vest-Kurdistan.
Mazloum Abdi, øverstkommanderende for SDF, fordømte fredag Aminis drap, og kalte det en «moralsk svikt» av de regjerende myndighetene i Iran.
Han uttrykte også sin solidaritet med protestene i Iran på Twitter, og sa: «Problemene til kurderne og kvinnene må tas opp på riktig måte».
I Rojava har kurdiske kvinner som kjemper i brigader mot Daesh oppnådd ikonisk status, spesielt Women’s Protection Units, eller YPJ, kvinnebrigadene til People’s Protection Units.
Disse YPJ-krigerne fikk global anerkjennelse i 2014 for sin rolle i å frigjøre Kobane, en by med kurdisk flertall i Nord-Syria, fra en ekstremistisk gruppe hvis vridde tolkning av islam ville ha gjort dem til slaver.
Kort tid etter seieren dukket det opp bilder av utsatte unge kurdiske YPJ-krigere på forsidene av magasiner og aviser rundt om i verden, og raserte mange dominerende stereotypier i Vesten om kvinner fra Midtøsten som fremstår som passive ofre.
Innenfor AANES er det nå flere organisasjoner forbeholdt kvinner. I YPJ-kontrollerte områder av Syria ble imidlertid barneekteskap avskaffet, praksisen med menn som giftet seg med flere koner ble forbudt, og vold i hjemmet ble behandlet svært hardt.
Vektleggingen av kvinner har også ført til en politikk kalt et «co-chair»-system der alle autoritetsposisjoner innehas av en mann og en kvinne med like stor samarbeidsevne. Dermed innehar kvinner i de kurdiske regionene i Syria 50 % av offisielle stillinger.
En lignende modell brukes av det pro-kurdiske folkedemokratiske partiet i Tyrkia, så vel som innenfor rekkene til Kurdistans arbeiderparti, inspirert av verdiene til dets fengslede grunnlegger, Abdullah Öcalan.
Selv om æresdrap og kjønnslemlestelse forble svært vanlig i deler av Iraks Kurdistan-region, har kvinners politiske deltakelse og lederskap blitt bedre de siste årene. Rollen som høyttaler for Kurdistans parlament har også blitt fylt av en kvinne to ganger.
I 2018 økte Kurdistans regionale regjering sin kvote av kvinner i parlamentet fra 25 % til 30 %. Dermed er 24 av de 111 varamedlemmene nå kvinner.
Daeshs angrep på yazidiske kvinner i Sinjar i august 2014 presset kurdiske kvinner ytterligere til å slutte seg til krigsfronten og stille spørsmål ved deres rolle som ofre og bare beskyttende vaktmestere.
Dette førte til endringer i det kurdiske samfunnet angående rollen og identiteten til kvinner som senere ble med i Peshmerga, de væpnede styrkene i Kurdistan-regionen i Irak.
Selv om de siste prestasjonene er mange, rapporterte Sherri Talabany, den irakisk-kurdiske kvinneaktivisten, på MERI-forumet i 2019 at kvinner fortsatt møter vold i hjemmet og representerer bare en liten del av arbeidsmarkedet, om ikke 14 %.
Samtidig er 3 av 23 irakiske statsrådsmedlemmer og 1 av 21 KRG-ministre kvinner.
Situasjonen er imidlertid mye mer alvorlig i Iran. Kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet nådde bare 17,54 % i 2019, sammenlignet med et verdensgjennomsnitt på 47,70 %. Derfor gir dette Iran en av de laveste andelene kvinners arbeidsmarkedsdeltakelse i verden.
I Iran står kvinner også overfor restriksjoner når det gjelder tilgang til lederskap og beslutningstaking i offentlig og privat sektor. I tillegg, på grunn av vestlige sanksjoner, økonomisk politikk og pandemien, har den iranske økonomien gått sammen de siste årene, noe som har påvirket kvinners jobbmuligheter.
Protestene som svar på Aminis død ser ut til å vise en avvisning av mishandling av kvinner og etniske minoriteter og at det er enorm frustrasjon over den økonomiske situasjonen og raseri over sedelighetspolitiets brutalitet.
Noen iranere som krysset irakisk Kurdistan for å jobbe eller besøke slektninger fortalte AFP at Aminis død var en utløsende faktor. Dette sinneutbruddet ble drevet av den lange økonomiske krisen og undertrykkelsen.
Azad Husseini, en iransk kurdisk mann som for tiden jobber som snekker i Irak, sa til AFP at «den vanskelige økonomiske situasjonen i Iran, undertrykkelsen av friheter, spesielt kvinners, og rettighetene til det iranske folket har ført til en implosjon av situasjon». .»
«Jeg tviler på at protestene i iranske byer vil ta slutt når som helst snart.»
Denne teksten er oversettelsen av en artikkel publisert på Arabnews.com
«Subtilt sjarmerende zombieelsker. Hipstervennlig tv-fanatiker. Profesjonell ølnerd. Skaper.»