Grønland, 70° nord, august 2020. Himmelen brer sin klare himmel over Rosenvingebukta, i den vidstrakte Scoresbyfjorden. De blanke sidene av isfjell strandet på grunne bunner smelter under solens stråler. I det fjerne er horisonten krenelert med topper som er rundt 2000 meter høye. Kamak, seilbåten til den franske Greenlandia-ekspedisjonen, kastet anker ikke langt fra landsbyen Ittoqqortoormiit, det eneste menneskelige samfunnet innenfor en radius på 800 km i denne iskalde regionen nordøst på øya. Greenlandia-oppdraget returnerer fra en tre ukers geologisk og oseanografisk ekspedisjon i fotsporene til kommandør Charcot: Et århundre senere fornyet forskere prøvene tatt av datidens forskere for sammenligning. Fra sjøen skimtes bygdas røde trekirke på babord side. På den andre siden av den trange dalen kuttet av en elvestrøm, på et steinete platå, tar den blå silhuetten av et hus uten sjel form.
Den forlatte bygningen har en enestående utsikt over fjorden. Kreditt: Juliette Maury – Grønland
Alle våre artikler om ekspedisjonen til Grønland, som følger i fotsporene til kommandør Charcot på Grønland:
– Ittoqqortoormiit, et menneskelig laboratorium under det våkne øyet til kommandør Charcot
– I fotsporene til kommandør Charcots geologiske oppdrag på Grønland: en beretning om opplevelser til sjøs
– På Grønland i fotsporene til kommandør Charcot: tilbake til dinosaurenes tid
– På Grønland er helsetilstanden til arktisk torsk bekymringsfull
«I dag er det ingen som vet hvem som eier dette huset.»
Jean Boyer, Kamaks nestkommanderende, styrer Zodiac til byens pontong. En død sel henger der og venter på at jegeren skal hente den for å mate familien hans. Utenfor elven klatrer vi på grusveien som fører til kanten som en utpost for fransk vitenskap ble bygget på i 1932. Bygningens fundament reiser seg fra steinsprut og hvite flekker av bomullsgress, hvis blomster fremkaller pelsen til fjellreven. Vinduene er lukket av trepaneler. Glemte sleder bleker i solen. Her er «franskenes hus», som tidligere landsbyordfører Jørgen Danielsen kaller det – Jullut på inuitter. «I dag er det ingen som vet hvem som eier dette huset, som ikke har vært åpent på flere år.sier Vincent Hilaire, lederen for Greenlandia-ekspedisjonen. Det vi kan si er at hun er typisk for innbyggerne i Tassilaq. [une commune groenlandaise située plus au sud] : lav, med bare én etasje, den er designet for å motstå katabatiske vinder i regionen, kjent som Piterak. Det ble gjenoppbygd på grunnmuren til Charcots hus, som brant ned for mange år siden..»
Slede. Kreditt: Sylvie Rouat – Grønland
Den nedslitte bygningen forblir symbolsk, vitner om den franske tilstedeværelsen i denne boreale fjorden under det andre polaråret (1932-1933). Frankrike hadde nesten vært fraværende fra den første utgaven, i 1882-1883, bortsett fra en ekspedisjon til Kapp Horn, fast bestemt på å se bra ut. I mellomtiden har Jean-Baptiste Charcot, sønn av den eminente nevrologen Jean-Martin Charcot, bygget et solid rykte som polfarer. Faktisk var han den første franskmannen som nådde Antarktis og overvintret der to ganger, spesielt for å kartlegge rundt 3000 km kystlinje. I 1910, under den andre overvintringen, oppdaget ekspedisjonen en ny øy, siden den gang kalt «Terre de Charcot». Kapteinen var 58 år gammel, i 1925, da han igjen markerte seg ved å krysse de tette isbremmene som forsvarte den nesten ubebodde østkysten av Grønland. Ekspedisjonen gikk inn i Scoresby Fjord for første gang for å redde en nødstedt dansk ekspedisjon. Kommandør Charcot vil oppdage ved denne anledningen at Danmark forbereder seg på å etablere en inuittkoloni der, for å etablere sin suverenitet, deretter omstridt i regionen av Norge. Forført av prosjektet kom kommandør Charcot tilbake året etter for å hjelpe til med å bygge byen.
Vincent Hilaire nær Ittoqqortoormiit-kirken, bygget av kaptein Charcot og hans mannskap i 1926. Kreditt: Sylvie Rouat – Greenlandia
I 1931, med det andre internasjonale polaråret nærmer seg, oppfordret Jean-Baptiste Charcot den franske administrasjonen til å delta i det ved å etablere en vitenskapelig base ved Scoresby Fjord. Han forklarer det slik:de Hvorfor ikke ? i 1925 brakte han hjelp til danskene som var etablert der, for å studere muligheten for å installere en eskimokoloni der. I 1926 bidro han til etableringen av denne kolonien og utførte magnetiske observasjoner og ulike undersøkelser. I 1928, deretter i 1929, krysset det samme skipet igjen isbeltet som skiller denne kolonien fra det åpne havet. Derfor kan jeg opplyse at jeg kjenner navigasjon i denne regionen, og Frankrike har allerede utført vitenskapelig arbeid der. (Bulletin fra Association of French Geographers, februar 1933). Danmark har allerede akseptert. Men den franske administrasjonen er motvillige til å gi kreditt til vitenskapen, mens nasjonens behov presser på. Charcot appellerte deretter til sin danske venn Ejnar Mikkelsen, grunnleggeren av Ittoqqortoormiit-kolonien. : Derfor ble et hus og et observatorium bestilt av en snekker fra København. Men for å betale dem, ville personlig inngripen fra Paul Doumer, presidenten for senatet og en venn av Charcot (portrettet hans prydet torget i Pourquoi Pas), være nødvendig for å betale et første innskudd.
På bare ett år har mer enn 10 000 nordlys blitt beskrevet!
Derfor ble sommeren 1931 viet forberedelsene til grunnleggelsen av stasjonen. Danske myndigheter har reservert plass på en steinete 35 meter høy, «nær en strand hvor det er lett å lande, når bukten er fri for isCharcot påpeker. En bekk krysset av en trebro skiller den fra kolonien. 20 meter over ligger den danske stasjonen TSF og seismografenTSF-stasjonen er nå erstattet av en meteorologisk stasjon, hvorfra det skytes opp ballonger to ganger om dagen og til faste tider, som stiger opp til de øvre lag av atmosfæren for å måle parametere.
På slutten av 1931 fikk Charcot endelig et betydelig tilskudd fra parlamentet, som ville gjøre det mulig å utføre vitenskapelig arbeid på Scoresby Fjord. Den franske marinen, som støtter ambisjonen til kommandør Charcot, mobiliserer skipet Pollux, en isbryter av russisk opprinnelse med base i Brest. Transporter ekspedisjonsmedlemmene og 280 tonn utstyr til det fjerne nord. de tre mastene Hvorfor ikke På sin side lastet den 70 tonn utstyr. Sommeren 1932 ble byggingen av stasjonen derfor utført med viktige tekniske midler og hjelp av sjømenn fra Pollux, assistert av landsbyboerne.
I ett år (fra 26. juli 1932 til 16. august 1933) levde et team på 15 marineoffiserer, teknikere og vitenskapsmenn – så vel som en lege og en kokk – en unik opplevelse i denne isolerte byen. Blant dem, la oss nevne som en anekdote Paul Tcherniakowsky, ansvarlig for biologiske studier og bror til regissøren Pierre Tchernia (som døde i 2016), som deltok i innspillingen av en dokumentar om ekspedisjonen. De 15 mennene skulle vedlikeholde de forskjellige instrumentene som var installert i bukta og ta daglige avlesninger og observasjoner for de geofysiske og meteorologiske forskningsprogrammene. På ett år beskrev de mer enn 10 000 nordlys! Disse studiene vil føre til ufullstendig publisering av tre store volumer av vitenskapelige observasjoner. På den tiden tok stasjonen navnet «Paul Doumer», som hadde blitt president i republikken.
Oppdragets intendanter (Chapelain, Garrigou, Broudin, Lozahic, Le Diraison, Delaporte, Herry) i 1933 foran monumentet som ble reist til minne om oppdraget. Kreditt: Henri Delaporte
Etablere en ny arktisk base
Da franskmennene forlot stasjonen, ble den brukt som dispensary, som den danske forfatteren Jørn Riel vitner om i sin bok Et liv med sladder forteller om hans vandringer i regionen: «Signes hus og dispensary var et tidligere fransk ekspedisjonshus anskaffet av kolonien etter oppdagelsesreisendes avgang. Det var to lavtaksgulv med egen leilighet, kjøkken og konsultasjonsrom i første etasje, og tre små pasientbad i øverste etasje. Huset lå vakkert til, på fjellsiden ovenfor bebyggelsen, med flott utsikt over Scoresbysund..»
Kamak i Rosenvingebukta. Kreditt: Yann Chavance – Grønland
I dag nærer Vincent Hilaire ambisiøse prosjekter for den forlatte bygningen. Han ønsker å etablere en ny arktisk base der, beregnet for innkvartering og logistikk av franske vitenskapelige oppdrag i regionen, avbrutt av klimaendringer: en studie publisert i august 2022 av forskere ved det finske meteorologiske instituttet i Helsingfors, viser at Arktis varmes opp fire ganger raskere enn resten av verden. Et laboratorium ved Universitetet i Versailles i Saint Quentin en Yvelines (CEARC med Semperartic-programmet) planlegger å installere en vanndampsensor der, en viktig indikator for å måle intensiteten av strømoppvarming. Prosjektet ble oppdaget i vår av klyngeambassadør Olivier Poivre d’Arvor, men har ennå ikke blitt finansiert. Mens vi forbereder oss på å gå ombord for natten ombord på Kamak, kommer vi over to doktorgradsstudenter fra University of La Rochelle på pongtongen som bringer tunge sekker med utstyr i land. Disse unge ornitologene har nettopp tilbrakt en måned i felten, nord for Ittoqqortoormiit. I løpet av denne perioden dokumenterte de en koloni på titusenvis av alkefugler, som har interessert franske forskere i årevis. Vicente Hilaire smiler. Franskmennenes hus kan ha en ny skjebne foran seg…
En film ble laget i anledning Det internasjonale polaråret (1932 – 1933) av løytnant Auzanneau for Armies kino. Å oppdage på YouTube.
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»