Kontor. Historie: Kahuna, et epos i polarland

Etter fem måneder i Norge og Svalbard i Kahuna, en JPK 45 FC lansert i mars 2022, Yvan Lazard, Baptistin Coutance, Robin Villard og Quentin Lustig, forteller fire ingeniørstudenter om turen til Norden. Yvan, sjefen, teller.

EN JPK 45 FC FRA LORIENT

5. MARS 2022 samlet rundt førti mennesker seg på pongtongene til La Base i Lorient for å feire Kahunas dåp. Denne JPK 45 FC er den 17. som forlater Larmor-Plage verftet. Ved denne anledningen talte Jean-Pierre Kelbert, stedsleder: «For oss var Kahuna en virkelig utfordring, det er vår første elektriske fremdrift». Denne seremonien markerer seilbåtens avgang mot polarsirkelen.

Faktisk, for å gjøre denne seilbåten mer pålitelig, har Bruno, eieren, gått med på å gi oss nøklene til en fem måneder lang ekspedisjon som vil ta oss opp til 80°N. I bytte dekker vi de løpende utgiftene til seilbåten (lån, forsikring, reparasjoner) så lenge turen varer, og vi tester alt utstyret om bord. For oss er dette den perfekte muligheten. Vi vil være i stand til å gjennomføre vår seilbåt-ski turekspedisjon. Jeg samlet et mannskap med klassekameratene mine, tre ingeniørstudenter på 22 og 23 år, for det meste fjellfolk. Jeg er den eneste som allerede har seilerfaring på avreisedagen. Synd, de lærer på jobben…

Programmet er som følger: forlate Lorient i begynnelsen av mars for å krysse Den engelske kanal og Nordsjøen til Bodø, ta turskiene ut av lageret i to måneder mellom Lofoten, Tromsø og Lyngsalpene og en gang isen smeltet, kryss til Svalbard for å fortsette på ski, denne gangen i bjørnenes og isfjellenes land.

De første navigasjonene etter starten er en sann nytelse. En kraftig antisyklon har lagt seg nær Danmark og gir oss de perfekte forholdene for å komme oss fra Lorient til Dunkerque. Det vil ta oss 11 timer å komme til Camaret, deretter 42 timer å fullføre Camaret-Dunkirk. Båten er kraftig, og vi holdt ut 8 knop i snitt (nesten) uten å forsere.

Da tar vi fatt på Nordsjøen og til tross for overraskende gunstige forhold for mars måned, vet vi at dette ikke blir en kakevandring. Sandbanker viker for sommertid [Dispositif de séparation du trafic, – un quart du trafic mondial passe par ici]oljerigger og vindparker.

NESEN I AISEN PERMANENT

Vi har nesa på AISen hele tiden. For øyeblikket er vi den eneste lystbåten i hele Nordsjøen. Hydro-generering, drevet av våre to 15kW OceanVolt SailDrive elektriske motorer, viser sitt fulle potensial her. Ved 8 knop under seil trenger vi bare å kjøre propellene 12 timer i døgnet for å holde våre 30,4 kWh litium-NMC-batterier fulle.
Heldigvis går vi fort også, for under 7 knop er det ingen vits i å prøve å produsere: utplassering av propellene gjør at vi mister 1 knop, og produksjonen ved 6 knop er ubetydelig.

Men når vi setter vår fot i Norge, er vi ikke langt unna. Faktisk brettet vi bommen vår i to på den siste jibben før mål. Med 31 knops vind kun med storseilet tenkte vi at det var nok å absorbere slaget ved å passere seilet med laken. Dessverre ikke. En ny, mer motstandsdyktig barriere ble raskt bestilt fra VMG Soromap, som klarte å produsere den på under en uke.
Den skal leveres til oss i Tromsø en måned senere, etter mange vendinger. Tell €3400 for en JPK45-bom, halvparten for levering til Nord-Europa.

I løpet av denne måneden med venting må vi også løse ungdomsfeilene til seilbåten: en ankerspillfjernkontroll som er redd for vann, et generatorbatteri som ikke lades opp, et elektrisk panel som dusjer av kondens. Det som er mest overraskende er at tre av skipets Andersen-vinsjer forsvant den første måneden, uten å ha blitt spesielt brukt. Partiet var defekt, og den fornærmede parten ble umiddelbart returnert til oss med bud.

Mellom to reparasjoner klarte vi likevel å få ut skiene de første korridorene. Snøen er utmerket og god for å strekke bena etter en måned på sjøen.Vi besteg et titalls topper rundt Bodø, begrenset antall mil. Og med god grunn, uten storseil, er det bare den elektriske motoren vår som bærer oss, og rekkevidden vår uten opplading er bare 24 miles ved 4,9 knop før vi må slå på generatoren vår som lar oss lade opp batteriparken vår. . .

594 LITER DIESEL HELE TUREN

Så selv om de fleste norske pongtongene lar oss koble til, er det lurt å begrense seilinger som er for lange. Elektrisk navigasjon egger oss til energinøkternhet og vi kjenner en klype i hjertet så snart vi slår på varmen eller gruppen. Jeg må si at det var verdt det. På fem måneders ekspedisjon vil vi begrense vårt totale dieselforbruk til 594 l, inkludert 140 l til oppvarming og resten til fremdrift.

Kappløpet mot nord fortsetter, og det er mellom Bodø og Lofoten at djevelen overrasker oss: bare under formastseilet med 25 knops vind stopper skipet bråstopp. En sterk fiskefelle ankrer oss til bunnen. Babordroret og motoren er aktivert, styrer Kahuna mot vinden, og 2 meter lange bølger bryter og fyller kabinen. Situasjonen er svært ubehagelig og gir få alternativer. Vannet er 4°C, sjøen er grov, jeg er veldig redd for at rorstammen skal vri seg og det blir en lekkasje.

Så jeg nøler ikke med å lansere en «forebyggende» PAN PAN i tilfelle situasjonen forverres. Dette vil spare dyrebare minutter. Min melding til Kystvakten er klar: «Jeg trenger ingen assistanse for øyeblikket», men de bestemmer seg for noe annet og ber et frakteskip omdirigere. Jeg liker det ikke, men jeg har annen fisk å steke. Faktisk kaster Baptistin seg på tauet for å fri oss. Fem minutter senere passerer den denne forbannede bøyen og Kahuna slippes fri. Vi sjekket vannveiene, ikke en dråpe, huff!

Kystvaktene er rolige og det er vi også. Vi vet ikke hva denne fellen gjorde, 200 m dyp og mer enn 10 mil fra kysten. Det var en skikkelig uflaks som førte oss! Vi fortsetter dykkingen neste dag for å inspisere styreutstyret og roret. Motstanden deres er imponerende, fordi sjokkene de fikk var kraftige. Beslutningen er tatt om ikke å seile om natten, noe som ikke kompromitterer oss så mye fordi om en uke bør dagen være permanent på denne høye breddegraden.

OPPDAGER LYNGENALPENE

Lofotene står da til disposisjon og vi koser oss på ski i denne utmerkede snøen. Dette hvite gullet begynner å smelte til tross for alt, og vi fortsetter vårt epos mot Tromsø, nær Nordkapp. I denne havnen ser Kahuna bitteliten ut. Du må finne veien mellom de imponerende ekspedisjonsseilbåtene laget av stål og aluminium. Alle tar med kundene sine til de berømte Lyngsalpene for å gjøre som oss: ski og seile.

I dette verdenskjente massivet er snøforholdene utmerkede, og blant de tjue stigningene med ski som vi har laget, er det en som har preget mannskapet: Nordsiden av Store Lenangstinden. Med sine 1624 moh er det det høyeste punktet nord på Lyngenhalvøya, og vi tok den første kjente skinedkjøringen fra nordbakken. Dette ble et vendepunkt for ekspedisjonen da profesjonelle norske skiløpere begynte å interessere seg for oss etter denne «første».

SLUTTEN AV MAI ÅPNER ISEN

I slutten av mai brøt isen endelig opp og vi seilte til Longyearbyen. Denne byen med 2000 innbyggere med et langt vestlig utseende er den nordligste i verden, og når vi leide geværet vårt – tilstedeværelsen av bjørn er et must – begynte vi våre første nedstigninger. Engasjementet er totalt, men det er verdt det!

Vi kom over hvalross, hval, spekkhoggere, reinsdyr, sel og en mengde fugler. All faunaen har samlet seg ved verdens ende til glede for øynene våre. Det er kun bjørnen som ønskes, og det er kun noen dager før avreise at vi vil kunne observere den fra båten. Heldigvis ble vi ikke overrasket da vi var på bakken fordi dette rovdyret kan angripe mennesker.

I tillegg til faunaen byr Svalbard på mange atypiske turistmål. I tillegg til det berømte verdensfrøreservatet, som dessverre ikke er tillatt å besøke, oppdager vi Pyramiden, en russisk gruveby forlatt siden 1998 som frakter deg til fortiden. Mellom statuene av Lenin og den sovjetiske arkitekturen er det en ekte naturforandring i en postapokalyptisk atmosfære. I løpet av vår måned på Svalbard kunne vi ikke se bort fra 80°N. Den 80. breddegraden markerer slutten på alle kart.

KOMPASSER GJØR ALT

Så når vi krysset det, trodde vi at vi var i «Pirates of the Caribbean», ved verdens ende. Vi gleder oss til å se havet stoppe i avgrunnen. Instrumentene våre blir også forstyrret av denne nærheten til polet. Jordens magnetfelt er så svakt i horisontalplanet at kompass begynner å si tull.

Det var under spinnakeren, 16. juni 2022, klokken 10:46 UTC, at Kahuna krysset breddegraden 80. Den blir dermed den første elektrisk drevne seilbåten som når en slik breddegrad. Tiden for å snu sørover nærmer seg, og Svalbard begynner å jage oss. Faktisk indikerer våre Gribs lastet ned gjennom Iridium en depresjon som nærmer seg øygruppen.

Deretter brukte vi tre slitsomme dager med 45 knop. Du sover ikke på sjøen, og du sover ikke for anker heller. Det er første gang vi har sklidd med vårt 27 kg spadeanker og dets 100 m kjetting. I Longyearbyen Bay sliter selv de gigantiske Ponant-cruiseskipene. Vi er i hvert fall ikke de eneste! Med disse vanskelige tidene over og farvel til Svalbard drar vi sørover for første gang etter fire måneders ekspedisjon.

Tidsfristene er trange og vi har tre uker på oss til Lorient. Til tross for alt valgte vi å krysse Skottland gjennom Caledonian Canal og den berømte Loch Ness. Dette sparer oss fra å tilbringe for mye tid i den smertefulle Nordsjøen, og vi kan endelig få litt hvile. Kanalen markerer også en retur til sivilisasjonen som går foran vår retur til Frankrike. Familier blir varslet og Kahuna-ekspedisjonen avsluttes 23. juli 2022.

Sirkelen er fullført, alle har kommet tilbake i god behold og skipet er klart for nye eventyr. Vi drar nytte av den nyvunne varmen for å fange de siste opptakene til filmen vår som er planlagt på eventyrfestivaler denne høsten. Vi håper at bildene vi viser vil inspirere fremtidige eventyrere!

Tekst: Yvan Lazard.