Paris: Det konstitusjonelle rådet validerte fredag det vesentlige av pensjonsreformen, inkludert utsettelse av myndighetsalderen til 64 år, en juridisk seier, men en katastrofe for nasjonen, beklaget den franske pressen enstemmig lørdag morgen, før kunngjøringen av teksten .
En katastrofe, Midi Libre løs. Ingen trodde at Grunnlovsrådet var i stand til å løse den sosiale og politiske krisen som har pågått i tre måneder. Men motvillig har retten nettopp forverret inntredenen til Olivier Biscaye.
Prosedyren kan være lovlig, firkantet, ifølge Grunnloven skjer det ikke, istemmer sjefredaktøren i La Voix du Nord. Det er en form for arvesynd i å late som om de handler på vegne av franskmennene ved raskt å påtvinge en tekst de ikke vil ha, lanserer Patrick Jankielewicz.
Grunnlovsrådets vedtak, fordi det ikke er politisk, løser ingenting. Arbeidstakerforeningene har ikke skyggen av en tekst for å redde flaggene, leser vi i East Eclair.
Som pressetegneserie våger Liberation Champagne å gi langfingeren på sin siste side, mens demonstrasjonene fortsetter på forsiden av Liberation, overstreket med slagordet Not defeated.
På skjemaet leverte +kloke mannen+ – dette kallenavnet kan nå bare brukes til ironi – en brutal avgjørelse, skrevet på en byråkratisk form blottet for enhver stil eller nyanse. Når det gjelder innholdet, går avgjørelsen utover den sterkt kritiserte regjeringsteksten som Dov Alfon kaldt analyserer.
På dette sosiale helvete (…) +kastet +viseren+ derfor en boks bensin+ (…). Og tro mot sine brennende lidenskaper kunngjorde Emmanuel Macron umiddelbart at loven ville bli vedtatt innen førtiåtte timer, fortsetter han i sin bitre lederartikkel.
– Og nå? –
Ordene til statsministeren, som fredag sa at det ikke fantes noen vinner eller taper, har også gått igjennom.
Dette kan virke som fair play i en fotballcup for jenter. Men etter måneder med XXXL-mobilisering, i det øyeblikket teksten til en reform hatet av millioner av franskmenn er bekreftet i samsvar med Grunnloven, er det foruroligende, beklager Sophie Leclanché i La Montagne.
Pressen tror ikke på uavgjort. Emmanuel Macron vant Free Charente-kunngjøringen. En pyrrhusseier, legger La République des Pyrénées til.
Det er en juridisk seier for Elisabeth Bornes regjering, men en politisk og sosial katastrofe for nasjonen, svarer republikaneren Lorrain.
Ingen går seirende ut av dette tapte møtet mellom folket og de som representerer dem på høyeste nivå. Bortsett fra kanskje ytterpunktene, sier Nordens stemme.
På forsiden av Le Parisien viser statsoverhodet et tvilsomt uttrykk: Og nå? leder avisen.
De eldste har selv påpekt + den uvanlige karakteren + av akkumuleringen av prosedyrer som tar sikte på å begrense debatten. (…) Og hvis prosessen ble det nye banneret for den +demokratiske reisen+?, er La Montagne bekymret.
Til og med Elisabeth Borne kjente det igjen, legger Sud Ouest til: + Det er viktig å si hvor du vil +. I lys av denne innrømmelsen, bør vi trekke ut at denne andre femårsperioden vil være den visuelle navigasjonsperioden?Spørsmål Jefferson Desport, og bemerker i forbifarten at høyresiden dukker opp, som fortsatte å være (presidentens) beste allierte inntil da. av denne debatten forsvant, spredt som et puslespill.
Nettopp til høyre beklager Le Figaro det kollektive rotet.
Franskmennene ser tydelig at det generelle nedfallet stammer mindre fra deres antatte motvilje mot +reformer+ enn fra en stadig mer forbløffende impotens av offentlig handling. Skole, helse, sikkerhet: skatter overalt, service ingen steder, tonn Vincent Trémolet de Villers.
Mistilliten er der, og den vil ikke forsvinne ved magi.
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»