«Etter Annecy, den tradisjonelle utpressingen for gjenoppretting av venstresiden»

Gilles-William Goldnadel er advokat og essayist. Hver uke slår han ut nyhetene for FigaroVox.

En syrisk flyktning knivstakk barn og en eldre mann i hjel i hjertet av Annecy. Umiddelbart ble spørsmålet om voldsom innvandring reist. Men som etter drapet på lille Lola, en ideologi hvis dominans er i tilbakegang, forsøkte en form for utpressing for å «gjenopprette» for å forby enhver debatt. Ideologi i sjakk skjøt derfor all den dårlige veden. Tiden var for stillhet verdig ettertanke og ikke for støyende uanstendighet. Øyeblikkets følelser forstyrret refleksjonen som nødvendigvis skulle komme senere. Utlendingen var ikke i en uregelmessig situasjon. I virkeligheten har denne utpressingen, som alltid, til hensikt å forby saken som raser denne dekadente ytre venstresideologien for et åpenbart brudd på virkeligheten. Men før jeg ønsker å vise hvor mye, i denne spesielle omstendigheten, følelser, langt fra å hindre refleksjon, favoriserer det, vil jeg nok en gang vise hvor den dårlige troen ligger.

les ogsåMathieu Bock-Côté: «Hva kaller vi politisk bedring?»

Fordi ingen andre enn media og politisk venstreside tillater seg å ty til umiddelbar patos når de kan for å påtvinge sitt etos. Det er hun som globalt utnytter TV-døden til en svart mann som ikke lenger kan puste på grunn av brutaliteten til en politimann, til å påtvinge myten om systemisk rasisme. Bare for å få den privilegerte hvite mannen til å knele på bakken for alltid. Det er hun som skamløst klistret inn forsiden av en av avisene sine med bildet av en kurdisk gutt som døde strandet dagen før på en strand. Historien for alltid å forby enhver tilbøyelighet til Europas stater til å motstå bølgen. Det er hun som kommer for å komme seg rett etter drapet på lesningene til den norske terroristen Breivik for å bekrefte at dette er forfatterne som var hans inspirasjon.

Bare under omstendighetene av følelsen av den grusomme virkeligheten, kan ideologien, som normalt skjuler, ikke nøyaktig forhindre refleksjonsøyeblikket.

Gilles-William Goldadel

Enda verre: noen aviser finner ut av løse luften myten om de nordafrikanske pogromene om en ekstrem høyreside med fantaserte farer, dagen etter en fotballkamp. Dermed hevder ideologi til og med retten til å gjenopprette en løgn samtidig som den forbyr å forklare virkeligheten. Men jeg har kommet for å si her at bare under omstendighetene av følelsen av den grusomme virkeligheten, kan ideologien, som normalt skjuler, ikke nøyaktig forhindre refleksjonsøyeblikket. Det er denne følelsen som styrker deg i dette smale vinduet av frihet. Fortielse er regelen. Et eksempel blant disse hundre daglige knivangrepene, på den uheldige Alban Gervaise, militærlege, som ble myrdet i fjor ved ropet fra«Gud er stor!» foran den katolske skolen i Marseille hvor han dro for å hente barna sine. Etter den likegyldige mediestillheten som ledet henrettelsen hans, var det ikke lenger tid til å reflektere over årsakene til prøvelsen hans. For som spiker, utviser den ene døden den andre. Nettopp, kanskje aldri at på tidspunktet for denne uhyrligheten i Annecy, vil det franske folket ha avslørt med en slik presisjon hvordan asylretten var blitt så fraviket fra lov som fra faktiske forhold. Men advokaten her ønsker å la loven bli så bevisst misbrukt av advokater, institusjoner, foreninger, for å si sitt til den dødelige ideologien.

Éric Zemmour ble skremt for å våge med barbariet til «Francocide» av dårlig og god grunn. Dårlig: under påskudd av at det også var nederlandske og engelske barn blodet av knivbladet. Den stygge krangelen her. Det var i Frankrike, på en fransk lekeplass, hvor en mann ønsket å begå slakteri. Med dette kunstige resonnementet ville ikke angrepet på rue Copernic synagogen ha noe antisemittisk, siden ikke-jødiske forbipasserende døde der… Men for å si sant, tror jeg ikke at begrepet «Francocide» akkurat tilsvarer den triste psykiske virkeligheten i våre dårlige tider I 2018 meldte en selvdefinert «afro-fransk» rapper seg frivillig i en sang for å drepe hvite babyer i en barnehage. Mohamed Merah myrdet jødiske og hvite barn på en Toulouse-skole. Nå ønsket en tidligere syrisk soldat å forårsake blodbad i en barnehage i Haute-Savoie. Jeg vil her argumentere for at anti-hvit rasisme, selv om den noen ganger er ubevisst, kanskje er den mest forbudte skjulte virkeligheten å antyde.

les ogsåCarole Delga-kontrovers over Mbappé og Noah: hva om vi sluttet å se rasisme overalt?

Et siste ord, nettopp for å vise den usigelige aversjonen for det jødisk-kristne vesten. Selv deres sanne helter må hånes. I en artikkel publisert av Utgivelse Denne fredagen 9. juni følte forfatteren seg tvunget til å gi nytt navn til den unge og modige Henri d’Anselme for å ironisk nok kalle ham «Henri d’Arc». Han som bare bevæpnet med en pose hadde jaget galningen for å skåne barna for knivbladet, har den enorme defekten å være en praktiserende katolikk, å elske katedralene i Frankrike og å vekke en følelse av «transcendens» hos sine beundrere. .» «… Samme forfatter brukte mindre ironi da han med rette berømmet den modige Mamadou Gassama, som reddet et barn ved å skalere fasaden til en parisisk bygning, og insisterte på at han var en udokumentert malier. Og kaller ham ved navn. Ikke noe mer å legge til.