Den norske 98-meters tremasteren er en av de mest imponerende seilbåtene til Marinen 2023, den er også en FN-ambassadør for beskyttelse av havene. I 2 år reiste han verden rundt for å utføre vitenskapelig forskning og øke bevisstheten blant allmennheten om den bekymringsfulle utviklingen av tilstanden til våre hav.
Han overlevde to verdenskriger og trente tusenvis av sjømenn. I hennes tusen og en levetid fant Statsraad Lehmkhul endelig hjemhavnen hennes i Bergen på Sørvest-Norge.
Det ble imidlertid bygget i Tyskland i 1914 som et opplæringsskip for den tyske handelsflåten. Den ble gjenvunnet av England etter første verdenskrig, og ble kjøpt av en nordmann for å lære opp fremtidige generasjoner sjøfolk. Men Nazi-Tyskland grep Bergen i 1940 og skipet hans, som han malte på nytt svart.
Jonathan Engel Rousseau, er den 2han skipskamerat. Den fransk-danske presenterer oss for en av restene fra denne perioden, en sekstant som fortsatt er om bord. «Det er noe tyskerne gjorde veldig bra på 30- og 40-tallet. Det er en av de beste sekstantene vi har, det er et spesielt symbol, men hvis du trenger det, kan du bruke det!»
Dette treskipsskipet kom tilbake til Norge etter krigen, og har vært Bergens stolthet siden den gang. Tilskuere liker å beundre den og fotografere den for å forevige dens imponerende størrelse. » Det er en veldig fin båt og den er vår! bekrefter stolt en kvinne fra Bergen.
Dette skipet er et sterkt symbol på byen, det har ligget i Bergen i mer enn 100 år og det er godt synlig fra havnen fordi det er veldig smalt. Her ser skipet gigantisk ut.
Marcus A. Seidl, kaptein for Statsraad Lehmkuhl
En smal havn i en konsentrert by omgitt av 7 fjell. Bergen har historisk sett vendt seg mot havet og Europa. En ideell beliggenhet havn beskyttet av øyer og plassert mellom de to største fjordene i Norge som gjør landskapet fortryllende.
Havnen hadde sin storhetstid i middelalderen. Bydelen Bryggen og dens fargerike trehus vitner om denne tiden da Bergen var et handelssentrum med resten av Europa. Det er nå oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Bergen og resten av landet er fortsatt dypt knyttet til fiske. Norge står alene for ¼ av EUs fiskeimport. Det er din første leverandør.
«Havet er rett rundt hjørnet. Vi har mange små øyer. Faktisk er vi veldig knyttet til havet og vi er avhengige av det. Fiske er veldig viktig i Norge, vi får mye inntekt av det.» detaljer Camilla A. Borrevik, forsker ved Universitetet i Bergen.
To tredjedeler av Norges eksportinntekter kommer fra offshore- og kystvirksomhet. Av denne grunn er landet sterkt forpliktet til beskyttelse og renslighet av havene. Det er da ingen overraskelse at Statsraad Lehmkuhl la ut på en 20 måneder lang verdensturné for å øke bevisstheten om havenes avgjørende rolle. En verdensturné som ble avsluttet i april i fjor.
I august 2021 forlot Statsraad Lehmkuhl Norge for å starte sin øko-reise, «The One Ocean Expedition».
Havet er i en veldig dårlig tilstand. Det er forurenset og det er døende, men livene våre er avhengige av det. Paradoksalt nok har vi samlet mer kunnskap om månens tilstand enn om våre hav og hav. Vi kommer ikke til å forandre verden med dette skipet, men vi vil gjerne bruke det til å skape en mer bærekraftig verden for fremtidige generasjoner.
Haakon Vatle, administrerende direktør i Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl
Seilbåten er omgjort til et flytende universitet utstyrt med forskningsutstyr for å samle inn data som nivå av CO2, havforsuring, bølgehøyde og tilstedeværelse av mikroplast. Lydene fra sjøpattedyr som ble lettere registrert under navigasjon uten støy fra motorene ble også analysert.
Marcus er en av to skipskapteiner som bodde i hjertet av denne ekspedisjonen. Som barn vokste han opp med sin far på en seilbåt som ble brukt til vitenskapelige eksperimenter, spesielt på oljeforurensning. «Det er drømmen til enhver sjømann å reise rundt i verden. Det er også spennende å gjennomføre vitenskapelige studier. Det er veldig spesielt fordi vi vanligvis gjør studier i bare én region, eller til og med to, men denne gangen har vi gjort det over hele verden! «, blir begeistret.
Om bord forskere, studenter og deres lærere. Blant dem Camilla Borrevik som underviser ved Universitetet i Bergen. Hun er ekspert på klimaendringer i Stillehavet. » Dette ga oss muligheten til å undervise om hva som skjer med havet og klimaet og konsekvensene for befolkningen som bor i nærheten. Alle er berørt på en eller annen måte. Fiskebestandene vil endre seg og dette vil ha en direkte innvirkning på mennesker «, forklarer hun.
En samvittighet som deles av Anna Lisa. Jusstudenten tilbrakte 4 måneder om bord, dypt opprørt over sin maritime erfaring. «Vi hører om plastforurensning, men det er annerledes å oppleve det. Vi hadde ikke sett en eneste båt på sjøen på 4 uker og der så vi en plastflaske i vannet… Noe forandret meg. Da jeg kom tilbake begynte jeg å ta kurs i værlov og havrett. For å endre ting trenger vi biologer, men også advokater og arkitekter, kort sagt, fra alle profesjoner!«
Om bord jobbet alle sammen. En essensiell samhørighet for å navigere, men også for å komme videre i kunnskapen om havene. Hans håp? Å se dette flotte seilskipet tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn en mengde vitenskapelige artikler.
Etter sin verdensturné vender den norske havgiganten tilbake til hverdagen. Skipet seiler jevnlig til Shetlandsøyene med lærlinger om bord på jakt etter oppdagelser og eventyr. I begynnelsen av mai 2023 tok Statsraad Lehmkhul ombord hundre studenter under tilsyn av det profesjonelle mannskapet.
Det hele starter med distribusjon av utstyr. Hver og en vil ha sine skift, det vil si 4 timer på vakt med oppgaver som skal utføres. «Jeg kommer hit for å lære mer om meg selv» forklarer en ung student revet mellom spenning og frykt før han forlot havnen.
Etter flere timer med informasjon, setter skipet endelig seil. Fjordene paraderer lenge før de kan nå Nordsjøen. «Det er det største tre-mastet skip i verden. Det er ikke lett å manøvrere ut av fjordene. Det er mange relieffer og steiner under havet.» kommenterer sjefen, Janus R. Larsen, og skanner forsiktig horisonten foran skipet.
Den første natten har ikke lærlingene svinger til å opptre, deres første utfordring er å komme seg opp i hengekøyene hvor de skal tilbringe flere netter i skipets lasterom. «Det er ganske behagelig, men fremfor alt frykter jeg promiskuitet», tilstår en student.
Vi fant henne om morgenen. Øynene fortsatt tunge av søvnen prøver han å våkne med en god kopp kaffe mens han beundrer soloppgangen midt i Nordsjøen. « Jeg er ikke svimmel akkurat nå, men jeg sov nesten ikke! »
De alvorlige tingene begynner, under ordre fra det profesjonelle mannskapet. Noen lærer å håndtere tauene mens andre prøver å ta den «fysiske utfordringen». Mål: klare å skyte og holde 10 sekunder suspendert, en absolutt betingelse for å komme på riggen. Under Magnus sitt kompromissløse blikk består elevene prøven med varierende hell. De heldige utruster seg så til å sitte på bukseselene. En fantastisk utsikt venter deg på toppen av masten. «Jeg gjorde det! Det er utrolig, her føler vi oss fri», jubler en ung mann etter å ha klart å takle svimmelheten.
Ved daggry og på dekk er alle klare til å sette seil, det gjenstår bare å vente på at vinden endelig tar seg opp.
I mellomtiden presser Statsraad Lehmkuhl fram motorkraften. Det er også det første skoleskipet som har motor da det ble bygget i 1914. En motor for å komme videre, men også for å generere energi takket være innovativ teknologi. «Vår lille komfort om bord er avhengig av elektrisitet. Vi bruker den til matlaging, vannproduksjon, ventilasjon og toaletter”, huske Thor-Martin Scandtorv, overingeniøren.
Statsraad Lehmkuhl ønsker å bli grønnere. I innvollene på skipet produserer en hybridgenerator strøm ved å dreie propellen når skipet er underveis. Denne elektrisiteten er lagret i batterier. Systemet er ennå ikke fullt effektivt, men det er en fremtidsteknologi for seilbåter.
Vinden tar til slutt til. Mannskapet knepper opp seilene. Motoren dør og gir etter for stillhet. En kortvarig ro, fordi vinden endrer seg raskt, en av konsekvensene av klimaendringer ifølge kapteinen. Vi må nå brette seilene ved hjelp av de mest uforferdede lærlinger. Blant dem, Charles, en tidligere LNG-fraktskipkaptein. — Det er vanskelig å sette seilene, hele riggen imponerer meg, det er derfor jeg går om bord for å se hvordan de gamle sjømennene navigerte. For Charles og teamet hans er endringen over. En velfortjent hvile, neste kvarter tar over.
For å mate mer enn 100 personer i flere dager, må organisasjonen være presis. Laura Emilie er i serveringsavdelingen. Han jobber utrettelig på en gyngende båt slik at maten blir servert i tide. Smiler til enhver tid til tross for vanskeligheten med oppgaven. «Jobben i seg selv er veldig kjedelig, men til sjøs blir det spennende! Et seilskip er en tradisjon, et levende stykke historie! Dette skipet er 109 år gammelt, vi har en tendens til å glemme det, men når vi innser det: det er galskap ! Det er som å være på et sjørøverskip!»
Utenfor ruver Shetlandsøyene i horisonten. Lerwick er hovedbyen i skjærgården, den er litt som den andre hjemmehavnen til skipet, så det er mange besøk.
En måned senere dro mannskapet til Rouen for å oppleve en ny marine, et eventyr mindre vilt, men kapital for auraen og økonomien til dette skipet som har blitt en ambassadør for beskyttelse av havene.
«Subtilt sjarmerende zombieelsker. Hipstervennlig tv-fanatiker. Profesjonell ølnerd. Skaper.»