“Breen jeg kjenner best led en skikkelig massakre”

Svalbard er en norsk øygruppe som ligger mellom Barentshavet og Polhavet. Dette isolerte landet regnes som episenteret for klimaendringer, det er » et glimt av fremtiden i henhold Heidi Sevestre. Det er akkurat der hvor glasiologen studerer utviklingen av isbreer siden 2008». Jeg har kommet til Svalbard i 15 år, og i år er det ikke en person jeg ikke har møtt som ikke har nevnt tilstanden til isbreene.».

Vi vet at Arktis varmes opp så mye raskere enn resten av verden, men hvorfor studerer forskere Svalbards klima og isbreer så mye?

Heidi Sevestre: Vi har nettopp levd gjennom den varmeste juli måned som noen gang er registrert her, været varmes opp 6 til 7 ganger raskere enn resten av planeten. Siden 1960-tallet har dette området økt med mellom 5 og 6°C. Ved slutten av århundret kan vi forvente 8°C mer, i den optimistiske versjonen, og 14°C mer i den pessimistiske versjonen, sammenlignet med førindustrielt nivå. Dette området er virkelig en indikator på hva som venter oss. Gjennomsnittlig årstemperatur er -6 til -7°C, men hvis den blir positiv kan vi si farvel til dette landskapet. Endringen vil være katastrofal og Arktis slik vi kjenner det vil ikke lenger eksistere.

Hva er symptomene på dårlig brehelse og hvordan vurderes de?

Heidi Sevestre: Det er to perioder i året for å måle tilstanden til isbreene: på slutten av vinteren, for å måle snømengden, vektøkningen. Og så, på slutten av sommeren, vurdere hva breen har mistet i løpet av sommeren, og derfor hva som er igjen. Den breen jeg kjenner best, Longyearbreen, som ligger rett ved siden av meg, fikk et skikkelig slakt. Det er nesten ingenting igjen. Satellittbilder viser også om breen er på fremmarsj eller ikke. Og her beveger seg nesten ikke isbreene: de begynner til og med å bli begravd av ruinene fra de omkringliggende fjellene. Havisens oppførsel var også svært uvanlig sist vinter: den dannes normalt mellom desember og januar, og i år startet den i mars.

Klimaendringene går i rasende fart, men det ser ut til at en ny terskel ennå ikke er overskredet i 2023. Hva har overrasket deg mest personlig i år i denne polare regionen?

Heidi Sevestre: I landskapet av isbreer som jeg har reist siden 2008 kjenner jeg ikke lenger igjen mye. For noen dager siden var jeg på besøk til en isbre som jeg kjenner godt, Larsbreen. Det kom vann ut av hver pore, det var en skikkelig blødning, selv om det ikke var veldig varmt. Jeg tenkte på studentene mine ved universitetet og sa til meg selv at det vil komme en tid da jeg vil snakke om disse tingene i preteritum. Vi ser disse isbreene rundt i byen, vi har et følelsesmessig bånd med dem, og jeg innså at jeg en dag vil gi leksjonene mine i preteritum.

Isbreenes skjebne er et fjernt problem som for mange ikke ser ut til å ha noen innvirkning på vårt daglige liv. Hva tror du er de viktigste konsekvensene vi må forberede oss på?

Heidi Sevestre: Isbreer er et naturlig vannreservoar, det er en ferskvannsreserve som brukes av 2 milliarder mennesker på jorden. Hva vil skje med disse 2 milliarder menneskene hvis isbreene forsvinner? Og hvordan vil de andre 8 milliarder menneskene måtte takle de resulterende problemene? Vannet fra isbreene i Nepal, for eksempel, betinger en stor del av ris- og bomullsavlingene. Det er også havnivåstigningen: Hvis de store byene på kysten forsvinner, vil det bli befolkningsforflytninger, mindre jordbruksareal, mindre varehandel. Til sluttvi vil alle bli påvirket av stigende havnivåer og vi vil alle måtte håndtere problemene.

Heidi Sevestre: Jeg har allerede en enorm lidenskap for disse miljøene, så det er en god grunn til å kjempe! Men jeg ser også at ting er i endring, at flere er interessert i det og at det vokser som en snøball. Vi kan endre ting på individnivå, men mest av alt må vi endre de som har et enormt karbonavtrykk. Det er veldig frustrerende å se stater som Norge, USA og til og med Frankrike investere i ny infrastruktur for fossilt brensel. Derfor må det være en fellesskapseffekt som forener, at vi forenes for å handle sammen og det er mulig.