Disse protestskiltene er alle representasjoner av det som raskt ble «Women, Life, Liberty»-bevegelsen. En bevegelse som mange menn også sluttet seg til. «Dette er første gang kvinner har begynt å protestere i Iran. Det har vært mange store politiske og økonomiske protestbevegelser i Iran, men denne gangen er det fortsatt kvinner som startet det. Først tror jeg at mennene tok litt feil. Men veldig raskt ble menn med i bevegelsen.»detaljer Firouzeh Nahavandi.
Denne bevegelsen «Kvinne, liv, frihet» går utover kvinners situasjon
Dette er også hva Soheila Sokhanvari, en iransk kunstner bosatt i London, vitner til AP-byrået: «Jeg tror det som også er viktig med disse protestene, er at iranske menn, for første gang i Irans historie, sto ved siden av kvinner, støttet dem og viste dem respekt.
Fordi opprøret i Iran endte opp med å gå utover spørsmålet om kjønn og bære slør. I en stadig vanskeligere økonomisk kontekst blir hele det iranske regimet avhørt. Til Firouzeh NahavandiSå, «La protesten stige litt mer, sa han og la tilmen det gjør undertrykkelse også.»
voldelig undertrykkelse
Den voldelige undertrykkende reaksjonen fortsatte også i månedene etter Mahsa Aminis død. Det har etterlatt 500 tjenestemenn døde, inkludert 71 mindreårige, siden starten av opprøret, og 22 000 mennesker er blitt arrestert. Det er usagt»mennesker som begår selvmord og mennesker som begår selvmord«, forklare Firouzeh Nahavandi. Vi nevner også «systemiske brudd»sier sosiologen. La oss huske at journalisten Nazila Maroufian, som hadde intervjuet Mahsa Aminis mor og hadde blitt varetektsfengslet flere ganger, hevdet i begynnelsen av september å ha vært et offer for seksuelle overgrep under varetektsfengslingen hennes.
Til å begynne med var undertrykkelsen sterk og voldelig. Journalister og mange demonstranter fordømmer vold og tortur, og flere dør under disse arrestasjonene, for eksempel den iranske aktivisten Javad Rouhi, som døde i fengselet. Til volden til denne undertrykkelsen må vi legge til et nytt faktum, «overvåking og bruk av teknologi […] med massiv bruk av gjenkjenningsverktøy for ansikter, mennesker osv. «Dette er helt nytt, i hvert fall for Iran.».
Jeg vil aldri angre på at jeg protesterte. Jeg tar ikke feil
I henhold»forente nasjonerett år etter starten av arrestasjonene, «Statens trakassering av kvinner og jenter øker». Det er familiene til demonstrantene som lider «trakassering og trusler» De iranske myndighetene, med tallrike arrestasjoner og innkallinger, fremhever FN.
I denne sammenhengen har mange iranere valgt eksil, oftest i Tyrkia eller Irak. Dette er tilfellet med Azar, som etter å ha blitt fengslet sammen med sin mor og søster, flyktet til Irak i en smuglerbil. Ved mikrofonen til Théo Renaudon, vår korrespondent i irakisk Kurdistan, forklarer han: «Jeg vil aldri angre på at jeg protesterte. Jeg tar ikke feilhun forklarer, For meg er det mye bedre å leve med stolthet enn å leve i dette regimet.«. Men etter Mahsa Aminis død kan ikke Azar inneholde følelsene sine når han forklarer: «Det gjør meg trist at landet mitt ikke har blitt frigjort, at unge mennesker fortsetter å dø og at ingen beskytter oss. 7 måneder! 7 måneder hvor ungdommene i Iran ble drept og ingen støttet oss. Vi trenger handling og ikke en det betyr noe!
Og undertrykkelsen viser ingen tegn til å stoppe. På tampen av Mahsa Aminis fødselsdag ble det foretatt ytterligere arrestasjoner, spesielt av personer som ble mistenkt for å ha organisert en demonstrasjon. Og for rundt ti dager siden ble Mahsa Aminis onkel, Safa Aeli, arrestert i hjembyen Saqez.
Demonstrasjon og frykt for undertrykkelse denne lørdagen
Også i denne samme byen, på tampen av årsdagen for den unge kvinnens død, ble iranske sikkerhetsstyrker utplassert, i påvente av en økning i demonstrasjoner. Ifølge den Norge-baserte menneskerettighetsorganisasjonen Hengaw, sitert av Reuters, er flere kurdiske byer i det vestlige Iran. «De siste dagene har vi opplevd en atmosfære av trusler og erklæringen om en krigstilstand.»
Et angrep organisert av fem iranske kurdiske partier, flyktninger i Irak, er planlagt denne lørdagen, ifølge vår korrespondent i irakisk Kurdistan. Osha, en tidligere demonstrant, også en flyktning i Irak, uttrykker overfor Théo Renaudon sin bekymring for de som vil demonstrere denne lørdagen: «Jeg er bekymret, men full av håp. Først og fremst bekymret for de som er og skal demonstrere i gatene denne lørdagen. De vil bli truet, slått, skadet og drept. Men jeg har også håp fordi folket vårt er klar over hva som skjer. «De vet hva de vil ha, og nå vet de hvordan de skal få det.»
«I dag kan vi snakke om total sivil ulydighet. Det er ikke lenger store sammenstøt i gatene, spesielt i Teheran og de store byene. Selv om gateprotester fortsetter i Kurdistan og Boulechestan.»bemerket Firouzeh Nahavandi.
Men ettersom undertrykkelsen vedvarer, betyr det også at protestene ikke stopper. «Dette avskrekket ikke iranere, og enda mindre iranske kvinner. […] «Ganske enkelt fordi de ikke lenger ser noen fremtid og ikke har noe å tape.»sier sosiologen.
«Gamer. Faller mye ned. Ivrig baconfan. Webaholic. Ølgørd. Tenker. Musikkutøver.»