Alt du trenger å vite om koalisjoner, et sentralt element i forhandlingene – Liberation

Under hver COP prøver de undertegnende «partene» av FNs klimakonvensjon å forsvare sine interesser. Disse 198 underskriverne, som består av 197 stater og EU, kan snakke på egne vegne gjennom en nasjonal delegasjon. Siden enhet er styrke, er de også organisert i fem regionale grupper, av administrative årsaker: afrikanske, arabiske, asiatiske, østeuropeiske og vestlige grupper. Men ved siden av denne strukturen er det over tid også blitt skapt mer eller mindre uformelle interessekoalisjoner i EU, mindre utviklede land eller øystater.

Hvert land har muligheten til å bli med i en eller noen ganger flere av disse dusin forhandlingsblokkene, som enten kan være en arv fra fortiden eller frukten av påfølgende COPer. Gjennom forhandlingene, som offisielt varer tretten dager frem til COP28 i Dubai, bygges og brytes allianser mellom blokkene og de forskjellige landene avhengig av forslagene og vanskelighetene man møter. Ikke uttømmende rundt bord.

Den Europeiske Union

De 27 medlemslandene i EU, som ikke har separate stemmerettigheter, danner en egen koalisjon. EU snakker derfor med én stemme under klimaforhandlingene, som en regional økonomisk integrasjonsorganisasjon. Presidentskapet, som skifter hvert halvår, holdes av Spania frem til 31. desember 2023.

Gruppe på 77 + Kina, bestående av 134 land

Gruppen på 77 utviklingsland ble født i 1964 og representerer i dag den største forhandlingsblokken. Selv om det ikke har endret navn, består det nå av 134 land, vanligvis allierte av Kina, som har en unikhet og er et fullverdig medlem. G77 + Kina har et årlig roterende presidentskap, som Cuba overtok for første gang i år. Denne gruppen deltar aktivt i mange andre FN-fora.

Men innenfor denne storstilte koalisjonen spriker uenigheter og interesser. «Utviklingsland viser sjelden en samlet front» sier Jennifer Allan, ekspert ved International Institute for Sustainable Development. Som svar opprettet disse utviklingslandene mange andre mer homogene koalisjoner: den bolivariske alliansen for folkene i vårt Amerika (Alba), Alliansen av små øystater (Aosis), de minst utviklede landene (LDC) eller til og med Association of Independent States av Latin-Amerika og Karibia (Ailac).

Minst utviklede land (LDC)

Denne gruppen omfatter 46 land og samler de fattigste landene, fra Somalia til Bangladesh, inkludert Jemen og Kambodsja. Disse landene, som slipper ut svært lite, er likevel de mest sårbare for konsekvensene av klimaendringene og trenger finansiering for å prøve å konfrontere dem. På COP28 vil MUL-gruppen ledes av Nepal.

Alliansen av små øystater (Aosis)

Grunnlagt i 1990 av utviklende øyer eller øygrupper hvis eksistens er truet av økende vannstand, samler Aosis 39 stater og representerer 1 % av verdens befolkning. Alliansen samler alle landene som er i frontlinjen av virkningene av klimaendringene: Maldivene, Haiti, Kiribati, Tuvalu, etc. Selv om den er liten i strukturen, er denne koalisjonen veldig aktiv under klimakonferanser. De var de første som foreslo utkast til tekst under Kyoto-protokollforhandlingene i 1997 som ba om en reduksjon i karbondioksidutslipp.

I 2021, under COP26, holdt utenriks-, justis- og kommunikasjonsministeren i Tuvalu-øygruppen en tale som raskt gikk viralt. Med føttene i vannet, bak et skrivebord, fordømte Simon Kofé passiviteten til politiske ledere i møte med stigende hav, en av konsekvensene av global oppvarming. Alliansen av små øystater ledes i år av Samoa.

Viktig

Denne gruppen samler fremvoksende makter: Brasil, Sør-Afrika, India og Kina. Den dukket opp i 2009 under COP15 i København for å definere en felles holdning.

Association of Independent States of Latin America and the Caribbean (Ailac)

Denne fluktuerende koalisjonen av syv land ble opprettet i 2012, etter COP18 i Doha, for å gi ny fart til forhandlingene. Det har en tendens til å presentere en forsonende posisjon mellom nord og sør. Den består for tiden av Colombia, Costa Rica, Guatemala, som leder den, Honduras, Panama, Paraguay, Peru og Chile.

Bolivarisk allianse for folkene i vårt Amerika (Alba)

Ailac presenteres ofte som versjonen «sentrist» fra den bolivariske alliansen for folkene i vårt Amerika (Alba). Sistnevnte inntar faktisk posisjoner som anses som mer radikale, for eksempel opprettelsen av en internasjonal domstol for klimarettferdighet. Denne koalisjonen har som mål å fremme samarbeid mellom 11 land i Latin-Amerika og Karibia, spesielt Venezuela, Cuba og Bolivia; og gi et alternativ til Free Trade Area of ​​the Americas promotert av USA.

«Paraplygruppe»

«Paraplygruppen» er en uformell koalisjon opprettet etter vedtakelsen av Kyoto-protokollen i 1997 av flere utviklede land utenfor EU eller land i det tidligere Sovjetunionen: Australia, Canada, USA, Island, Israel, Japan, Kasakhstan. , New Zealand, Norge, Storbritannia og Ukraina. Generelt er det i motsetning til interessene til G77 eller MUL. Under COP21 motsatte denne gruppen seg for eksempel opprettelsen av et fond for tap og skade forårsaket av klimaendringer i utviklingsland.

Climate Vulnerability Forum (FVC)

Denne forhandlingskoalisjonen samler 58 land som sier de er spesielt berørt av klimaendringer, med en total befolkning på rundt 1,5 milliarder mennesker. CVF ble grunnlagt i 2009, og ledes for tiden av Ghana og består hovedsakelig av Maldivene, Filippinene, Rwanda, Tanzania og Afghanistan.