Fem dager etter folkeavstemningen det gitt Brexit-seierenBritiske politiske ledere, selv om de er synlige uforberedte, skissere fremtiden det beste de kunne. Boris Johnson, leder pro-brexit og sannsynlig kandidat til å etterfølge David Cameron som statsminister, og som faktisk vil ha som oppdrag å lede forhandlinger med EU, la grunnlaget på et forum i «Daily Telegraph«: Storbritannia er «en del av Europa», samarbeidet med naboene «vil bli intensivert på mange områder og «broer» vil bli bygget. Han er fantastisk :
«Briter vil fortsatt kunne jobbe i EU, bo der, reise, studere, kjøpe hus og bosette seg der.»
Kort sagt vil forholdet til EU være «basert på frihandel og forening». For mange kommentatorer om britisk politikk prøver Storbritannia å oppnå alle fordelene til EU uten det de ser på som ulemper. Kort sagt en skreddersydd avtale som vil være vanskelig å få tak i fra de andre 27 EU-landene.
Resten etter kunngjøringen.
Den endelige tilbaketrekningsavtalen, fremforhandlet etter aktiveringen av artikkel 50 i Lisboa-traktaten (ennå ikke gjort), må sluttføres innen to år, med fare for at Storbritannia rett og slett blir en tredje stat, som USA eller Kina. Men Storbritannia ser allerede til venstre og høyre for å vite hvem og hva de skal hente inspirasjon fra. Norge, Sveits, Canada, Island? Eller til og med Türkiye?
Den norske modellen
Enkleste antakelse og prosedyre: Storbritannia slutter seg til Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Sistnevnte består av EU og tre land: Island, Liechtenstein og Norge. Denne «norske modellen» har blitt hyllet, gitt velstanden til de tre medlemslandene, en påstått direkte konsekvens av disse avtalene.
Det ville gi Storbritannia tilgang til det indre marked, uten noen forpliktelser på annen EU-politikk, som landbruk, fiskeri, rettslig samarbeid eller diplomati. Storbritannia kunne autonomt forhandle om frihandelsavtaler med et hvilket som helst annet tredjeland. Denne integrasjonen innebærer faktisk også å være en del av EFTA (European Free Trade Association).
Perfekt for Storbritannia? Ikke i det hele tatt. Fordi medlemslandene i EØS også må respektere de «fire bevegelsesfrihetene»: arbeid, varer, kapital og tjenester. Noe som betyr at Storbritannia, dersom det gikk inn i EØS, måtte forlate sitt hovedkrav: begrensning av immigrasjon.
Resten etter kunngjøringen.
Brexit: innvandring i sentrum av kampanjen
EØS-medlemmer «må respektere EU-lovgivningen knyttet til det indre markedet og ha svært liten innflytelse over innholdet,» forklarer Jean-Claude Piris, en europeisk juridisk konsulent og tidligere senior europeisk tjenestemann, i et notat omRobert Schuman Foundations nettsted.
Sist, men ikke minst: det er nødvendig å gi et sterkt økonomisk bidrag til utviklingen av markedet. Nok til å gjøre Storbritannias inntreden «tvilsom», ifølge Jean-Claude Piris. Spesielt siden Island, Norge og Liechtenstein ikke har de samme økonomiske egenskapene som Storbritannia. Og at Brexiteers også aksjonerte for å få slutt på Storbritannias bidrag til EU…
Storbritannias leder innrømmer at permisjonsløftet ikke er bærekraftig
Resten etter kunngjøringen.
Den sveitsiske modellen
Det andre scenariet ville være å følge det sveitsiske eksemplet. Dette alternativet innebærer så mange bilaterale sektoravtaler som nødvendig. Sveits har i dag mellom 120 og 130 avtaler. Ved å ha tilgang til det indre markedet betaler landet for hver utvidelse som utgjør et nytt marked. I bytte må den godta europeiske standarder uten å kunne forhandle om dem. Til slutt kan ikke Sveits eksportere tjenestene til sine finansinstitusjoner til EU. Han måtte markedsføre tjenestene sine fra… London.
Opprinnelig var disse avtalene basert på respekt for de «fire bevegelsesfrihetene.» Men Sveits fordømte nylig bevegelsesfriheten for mennesker. «Dette alternativet virker ikke særlig attraktivt for Storbritannia. Dessuten er det sannsynligvis uakseptabelt for EU,» vurderer Jean-Claude Piris.
Den tyrkiske modellen
Blant andre alternativer: en assosiasjonsavtale som inkluderer en tollunion, for eksempel med Tyrkia. Varer som krysser kanalen vil være fritatt for toll eller ha redusert toll. En modell som har fordelen av å være minst mulig integrert og med et minimum av forhold til EU. Jean-Claude Piris spesifiserer imidlertid:
«Hvis Storbritannia gikk med på å inngå en slik avtale med EU, ville det ikke være fritt fram til å pålegge sine egne tollsatser, da det ville måtte følge avgjørelser tatt av EU i denne saken.»
En slik avtale gir ikke tilgang til det indre marked, og tollunionen dekker ikke tjenestesektoren, spesielt dens frie bevegelse. Det ville være vanskeligere for britene å jobbe i EU.
Den kanadiske modellen
Dette er enkle bilaterale frihandelsavtaler, slik Canada gjorde i 2014. Dette ville tillate fjerning av de fleste tollbarrierer og liberalisering av anbud, men ville utelukke viktige finansielle tjenester for London.
Sara Diffalah
«Musikknerd. Øljunkie. Freelance introvert. Uunnskyldende nettelsker. Amatørkommunikatør. Reisenerd.»