La oss snakke om fosfat… men seriøst | le360.ma

Jeg drev en gang en av de største fosfatgruvene i verden, i Khourigba. Det var i min ville ungdomstid, som dikteren sier: Jeg var tjueseks år gammel.

Senere tildelte fosfatkontoret meg til salgsavdelingen og sendte meg til Sørøst-Asia. I noen år solgte jeg noen millioner tonn edelt mineral til Kina – et uforglemmelig minne om fru Hun, et medlem av kommunistpartiet og min motstander i forhandlingene, som frøs meg av frykt -, til India – hvor er du? herrer? Bhalla, Aguerwala, Patel? -, til Malaysia til den berømte legen Mahathir Mohamad, til Indonesia hvor jeg nesten døde etter å ha spist et lite stykke stekt slange med fine urter…

Det er til minne om denne nå fjerne fortiden – som tyder på en viss konkurranse på P2O5-feltet – at vennene mine spurte meg hva jeg skulle synes om den rungende kunngjøringen, forrige uke, om oppdagelsen av en gigantisk fosfatforekomst i Norge. Vi snakker om 70 milliarder tonn, tilsvarende reservene som er kjent til dags dato. Og ondsinnede kommentatorer gleder seg over slutten av marokkansk hegemoni på dette området…

Vi roer oss ned.

1. For det første har Rogalandstomta vært kjent i flere tiår. Flere geologiske rapporter nevner det eksplisitt. Det er ikke noe nytt i dette. Den eneste nyheten er at selskapet Norge Mining har fått nødvendig lisens for å gjennomføre mulighetsstudier for å se om det vil være lønnsomt å utnytte denne forekomsten.

2. Det viktige på et gruvested er innhold i mineral. Hvis Trucmuche har en milliard tonn av et hvilket som helst mineral med en karakter på 10%, er det ikke mye hvis konkurrentene har karakterer på 30%. Faktisk vil sistnevnte ha mye lavere produksjonskostnader og Trucmuche kunne aldri tjene penger med sine milliarder tonn. En milliard… Det høres rikt ut, men noen ganger er det verdiløst.

Nå, hva er innholdet i Rogaland? Mellom 4 og 5 %. Det er ikke mye. I resten av verden er det mer som 10 %, og enda mer i Marokko. Den norske forekomsten, hvis den noen gang blir utnyttet, vil være vanskelig å gjøre lønnsom.

3. På den annen side er sedimentære forekomster, som de i Marokko, lettere å utnytte enn forekomster i hard bergart, som i Rogaland. I Khouribga hadde jeg det gøy med å samle fosfat med bare hender, som om det var sand fra en strand, noe som noen ganger tillot meg å finne små fossiler som er flere millioner år gamle. Prøv å knekke en stein med bare hender…

For å trekke ut grunnstoffet fosfor fra en svært hard magmatisk bergart, er det først nødvendig å finbryte denne bergarten og deretter behandle resultatet ved flotasjon eller magnetisme. Alt dette tar tid og mye energi. Og det er veldig dyrt; enda mer hvis innholdet er lavt, som vi så tidligere.

4. Rogalandstomta ligger flere kilometer (!) under bakken. I tillegg til kostnadene som allerede er nevnt, kommer kostnadene for å bringe mineralet til overflaten, «på bakken», i gruvearbeidernes sjargong.

Alt det ovennevnte viser, håper jeg, at utnyttelse av en mineralressurs er et økonomisk problem og ikke et geologisk problem. Geologen kan sjonglere med milliarder av tonn: hvis det ikke er lønnsomt, er det ikke lønnsomt.

Til slutt vil jeg trekke frem en viktig detalj: pressemeldingen som ble sirkulert i forrige uke, opplyste at Marokkos reserver ligger i Sahara, nær Laayoune. Det er en åpenbar løgn: 98 % av marokkanske reserver ligger i sentrum av landet, i Ouled Abdoun, R’hamna, Meskala, etc., spesielt i nærheten av Khouribga og Benguerir. Jeg vet hva jeg snakker om: Jeg bodde og jobbet i disse to byene som jeg elsker så mye. Den åpenbare løgnen i pressemeldingen avslører målet: å skade oss.

Kort sagt: tidligere har vi sett denne typen spektakulære annonser som ender opp med å få folk til å krype. Den siste har også et ondsinnet politisk mål rettet mot landet vårt.

Jeg håper jeg har gjenopprettet en sannhet og har beroliget mine landsmenn, spesielt de som jeg møter hver morgen i Benguerir når jeg går for å spise frokost på en beskjeden måte. Mahlabaikke langt fra frisøren min med revne jeans – men det er en annen historie.