Gass og olje: den norske modellen

For et utviklet land som ikke trenger olje for å fullføre budsjettet, ligner dette scenariet på den unødvendige etableringen av en økonomisk boble som vi på forhånd vet at utgangen vil være svært smertefull.

Men dette var ikke de eneste grunnene som presset Norge til å velge en kontrollert og moderat utvikling av denne næringen. Befolkningen ønsket også å beskytte miljøet og fiskerisektoren, som representerer en svært viktig økonomisk aktivitet for kystområdene i landet. (…)

Det er ikke lett å kontrollere en industri utenfra, ikke engang med en hær av inspektører. Kun statens direkte deltakelse i selve operasjonene kunne garantere den forventede utviklingen. Derfor, i forståelse av sitt ansvar, besluttet den norske regjeringen fra 1974 å pålegge en statlig deltakelse på minst 51 % i alle konsesjoner gitt fra den datoen, gjennom et nytt statlig selskap, Statoil, og i alle faser av driften, inkludert leting, produksjon, foredling, eksport og markedsføring. Den norske tilnærmingen gjorde det mulig å bevare tilgangen til kompetansen og nettverkene til store private oljeselskaper, samtidig som staten beholdt kontrollen. På denne måten ble nasjonalisering, svært populær på den tiden, unngått (…) uten å fullstendig frata regjeringen utnyttelsesrettigheter.

I motsetning til det vi har sett i andre land, som Venezuela, opptrer ikke Norge på denne måten for å kjempe mot ekstern kontroll av ressursene, og heller ikke på grunn av antikapitalistisk ideologi. Regjeringen var ikke opptatt av hvorvidt stat eller privat var ideologisk å foretrekke, men heller hvilken kontroll og eierstruktur som ville maksimere fordelene for Norge og dets innbyggere. Resultatene av denne refleksjonen førte til etableringen av en hybridmodell, som utnyttet styrkene til både offentlig og privat sektor. Denne løsningen ser ut til å ha vært vellykket, som vi vil se nedenfor, men den er ikke uten risiko siden innbyggerne gjennom sitt statlige selskap må ta en del av lete- og utnyttelseskostnadene.

Hva skal man gjøre med oljeinntektene?

Selv om oljeutvinningen var begrenset, risikerte inntektene fra denne industrien å fullstendig destabilisere Norges samfunnsstruktur. For dette landet handler det ikke om å eliminere skatter og leve, dag for dag, av inntektene fra naturgass og olje. Dette ville ha betydd å utsette seg for «den nederlandske sykdommen», som har sitt navn fra sammenbruddet av produksjonsindustrien i Nederland forårsaket av økonomisk overoppheting knyttet til storskala utnyttelse av naturgassfelt i Nordsjøen.

Siden naturressursene tilhører nordmenn, ikke på et tidspunkt, men over århundrer, kan vi heller ikke akseptere at bare én generasjon drar nytte av dem. Norge bestemte seg derfor for at de ikke skulle motta en eneste krone av den direkte fortjenesten fra hydrokarbonutvinningen, men de skulle investeres i langsiktige investeringer i utlandet. (…) For dette formål opprettet han i 1990 Oljefondet, hvis mål er å beskytte norsk økonomi mot den massive inntektsstrømmen. (…) I dag, med 2385 milliarder kroner (400 milliarder dollar), er dette investeringsfondet det nest største i verden. Staten, som ikke får tilgang til den investerte kapitalen, tar likevel ut investeringsinntekter som årlig utgjør cirka 16 milliarder dollar, eller nesten 4000 dollar per innbygger, som i dag utgjør en betydelig brøkdel av statsbudsjettet.

40 år senere

Med noen tilpasninger har modellen overlevd en rekke økonomiske kriser, pristoppene på 1970- og 2000-tallet og, mye vanskeligere å håndtere, den lange perioden med minstepriser, mellom 1985 og 2002, som stilte spørsmål ved viktigheten av statlige investeringer. . Modellen tålte også den sosialistiske fasen på 1970-tallet, flere konservative regjeringer og et betydelig nyliberalt press fra EU-kommisjonen.

(…) I 1989 sørget den opprinnelige regjeringens politikk fortsatt for at 80 % av verdien generert av olje- og gassindustrien gikk tilbake til staten, en bemerkelsesverdig prosentandel sammenlignet med hva som gjøres andre steder, inkludert i den utviklede verden, og som fortsetter i dag.

Med 4,6 millioner innbyggere er dette landet i dag den nest største eksportøren av naturgass og den syvende største eksportøren av olje, i tillegg til å periodevis innta førsteplassen i verden når det gjelder livskvalitet. Takket være tiltak som gjør at staten kan hente inn mer enn 75 % av oljeinntektene og investering av disse i langsiktige investeringer, vil hydrokarboner fortsette å støtte generøse sosiale programmer som kommer alle nordmenn til gode i lang tid.

(…) Forskjellen på Alberta-modellen og den norske modellen er enorm. I det første tilfellet er det Ville Vest-mentaliteten som dominerer: det ensomme individet som har forlatt klanen sin for å søke lykken i et tynt befolket og barskt territorium og som bare kan stole på seg selv. Det er også en regjering som fortsatt er i drift. Provinsen ble tross alt ikke opprettet før i 1905 av den føderale regjeringen, som inntil da administrerte territoriet fra Ottawa. I en kontekst der nesten alle borgere beskriver seg selv som kommer fra andre steder, er det ikke overraskende at den utelukkende private modellen adoptert av amerikanere og briter dominerer.

Utover myter og fordommer er imidlertid Albertas forvaltning av ressursene en del av den koloniserte mentaliteten som fortsatt dominerer hele Canada i forhold til det engelske hjemlandet, men også i forhold til dets amerikanske naboland. Ett hundre og førti år etter grunnleggelsen av landet fortsetter dette syndromet i Canada i hydrokarbonsektoren, selvfølgelig, men også globalt i alle sektorer basert på utnyttelse av råvarer. Ingen territorium, føderalt eller provinsielt, har klart å opprettholde kontroll over naturressursene sine over lang tid, med det virkelige, men uvanlige unntaket av vannkraft.