Du skriver at venstresiden har slått seg konkurs. Hvordan kom du til denne grusomme konklusjonen?
Først og fremst ved å spørre meg selv om mitt eget forhold til venstresiden. Jeg anser meg fortsatt som en venstremann, men jeg ble tvunget til å legge merke til at det ble et økende gap mellom det venstresiden sa og det jeg tenkte. I dette tilfellet er det greit å spørre hvilken side driften er på. Er du alene må du stille spørsmål ved deg selv, men når din egen drift deles av halvparten, om ikke mer, av velgermassen til det aktuelle partiet, i dette tilfellet Sosialdemokratiet, så er bevisbyrden snudd. Og når vi tar konkrete eksempler, skjønner vi at det er venstresiden jeg hevder å ha endret.
Det er som om det faktum at ytre høyre eller høyre snakker om sikkerhet diskvalifiserer nettopp dette behovet. I stedet for å diskutere dette spørsmålet med dem, hadde venstresiden bare én bekymring, som var å unngå denne saken.
På hvilke områder for eksempel?
Ta sekularisme. Jeg har blitt tvunget til å påpeke at en stor del av venstresiden viser en overbærenhet overfor islam, en forståelse som de ikke tidligere hadde vist overfor kristendommen. Et annet eksempel er skolen. Jeg innså at de venstreorienterte statsrådene for nasjonal utdanning fullstendig endret forholdet mellom samfunn og utdanning. Det var ikke lenger snakk om å sette naturfag i hjertet av skolen, men om å installere elevene der og, enda verre, mange ganger foreldrene til elevene selv! Når vi kommer til et punkt hvor pressgrupper, for eksempel islamister, men ikke utelukkende, kommer for å forklare læreren hva han kan undervise og hva han ikke lenger har rett til å undervise, er det at vi har endret læren vår. Et tredje eksempel er forholdet til Frankrike, til nasjonen. Frankrike var helt seg selv først etter at revolusjonen gjorde nasjonen til et folk, og til og med et folk i våpen. Denne referansen til nasjonen som en kollektiv vilje synes for meg å ha forsvunnet og å ha blitt forlatt til høyre. Disse tre eksemplene, blant andre, tillot meg å konkludere med at den sosialdemokratiske venstresiden hadde drevet, lyttet mindre og mindre til sine velgere og mer og mer til intellektuelle, sosiologer, og dermed hengt etter den ekstreme venstresiden.
Du bekrefter at «venstresiden har blitt forlatt av sine tropper fordi den har forlatt sine ideer.» Som leder tankene til Talleyrands setning: «Jeg har aldri forlatt et regime før det har forlatt seg selv»…
Det er helt riktig! Venstresiden kan bare skylde på seg selv. Hvis han hadde vært trofast mot ideene sine, ville han ikke vært på 2 %, med Anne Hidalgo, i stemmeintensjonene for første runde av presidentvalget. Beviset på det jeg foreslår er at der sosialdemokratiet har holdt seg i seg selv, er det ikke i tilbakegang. Tvert imot: Spania, Portugal, Danmark, Finland, Norge, Sverige, Tyskland har alle sosialdemokrater i spissen. Og de kan snart få selskap av et britisk arbeiderparti. Skuffelsene til denne politiske familien kommer fra deres egen forandring og ikke samfunnets.
Jeg har blitt tvunget til å påpeke at en stor del av venstresiden viser en overbærenhet overfor islam, en forståelse som de ikke tidligere hadde vist overfor kristendommen.
Du forklarer at venstresiden ikke lenger er det universelles parti, men at den i dag er under påvirkning av minoriteter av alle slag, enten de er intellektuelle, sosiale osv. Og det er derfor en stor del av velgermassen hennes forlot henne…
Etter et arbeideropprør i Øst-Berlin i 1953 skrev Bertolt Brecht skjevt: «Folket har på grunn av sin feil mistet tilliten til regjeringen og kan bare gjenvinne den ved å fordoble innsatsen… Ville det ikke da vært lettere for regjeringen oppløse folket og velge en annen? Dette er akkurat hva de franske sosialdemokratene gjorde! Husk det berømte notatet fra Terra Nova Institute som i 2011 mente at de gamle arbeiderne og ansatte ikke hadde noen fremtid og at PS måtte erstatte den med minoriteter, innvandrere, feministiske aktivister osv. Venstresiden gjorde, til skade, det Bertolt Brecht gjorde narr av! Pierre Mauroy, som jeg elsket veldig høyt, pleide å si til kameratene sine: «I alle fall, arbeider, det er ikke dårlig ord!» Han hadde allerede lagt merke til at innenfor partiet hans unngikk de å snakke om arbeiderne, akkurat som de unngikk å snakke om Frankrike, for den saks skyld.
Husk også at den tredje republikken først slo rot da venstresiden sørget for å sikre sikkerheten til hver enkelt av sine borgere, mens dagens franske venstreside lenge har hatt et problem med denne forestillingen om sikkerhet…
Det er vanskelig å forklare, men faktum er reelt, og dessuten hadde Lionel Jospin, etter sitt nederlag, erkjent det selv. Det er som om det faktum at ytre høyre eller høyre snakker om sikkerhet diskvalifiserer nettopp dette behovet. I stedet for å diskutere dette spørsmålet med dem, hadde venstresiden bare én bekymring, som var å unngå denne saken. Den franske venstresiden, i motsetning til hva vi ser i England eller Tyskland hvor det er en dyp allianse med fagforeningene, ledes av intellektuelle som kastes inn i politikken. Det er svært få arbeidere eller representanter for de populære klassene blant dem. Et il ya souvent, chez eux, une sort de «romantisme de la canaille», une form d’indulgence envers la délinquance et une sort de condescendance envers le «bon peuple» que ne demande qu’une chose, c’est de vive i fred.
Det som plager meg med Mélenchon er hans naturlige tendens, nå, til å være enig med autoritære regimer, som Putins, eller totalitære.
Du insisterer mye på spørsmålet om islam. For deg er det også dette punktet som har distansert de populære kategoriene fra venstre…
Ja! Jeg nevner det fordi det etter min mening ikke er et generelt problem med innvandring i Frankrike, men et spesifikt problem med islam og islamisme. Beviset er at ikke-muslimsk innvandring ikke utgjør noe særlig problem for franskmennene, mens mange av disse immigrantene bevarer sin personlighet, sine festivaler og sine tradisjoner her. Men vi kan ikke nekte islamistenes prosjekt om å underlegge det franske samfunnet muslimske skikker. Bare hør på dem, de sier det alle sammen! Naturligvis er det ikke alle muslimer som følger dem, men det er sikkert at de også er utsatt for press, som for eksempel kan ses med sløret.
Og Macron, der inne? Med sin posisjonering «både venstre og høyre», er det ikke for øyeblikket det eneste fristed for foreldreløse sosialdemokratiske velgere?
Macron irriterer meg fordi jeg ikke kan forstå hva han egentlig tenker. Om kolonisering, for eksempel, sa han alt og det motsatte. Det samme skjer med fransk kultur: noen ganger berømmer han den, noen ganger sier han at den ikke eksisterer og at det bare er et sett med sidestilte kulturer… Det bekymrer meg. Jeg snakket med flere sosialistiske ledere som jeg verdsetter, som Jean-Yves Le Drian, om spørsmålet om sosialdemokratiets fremtid kom til å bli venstresiden til det makronistiske partiet, mens han prøver å bygge det. Jeg mener heller at han må finne sin egen identitet fordi hans velgermasse ikke har forsvunnet, slik vi så under kommunevalget.
Venstresiden har aldri fungert så godt som da den ble ledet av en eminent skikkelse.
«Venstresiden eksisterer til tross for middelmådigheten til sine ledere», sier du.
Det er sant at denne middelmådigheten er et problem. Venstresiden, ikke uten grunn, mistror en overdreven personalisering av makten. Imidlertid har det aldri fungert så godt som da det ble ledet av en eminent personlighet som ofte opprinnelig ikke en gang kom fra dens rekker, som François Mitterrand, Léon Blum eller til og med Jean Jaurès. Likevel er dette mennene som førte venstresiden til dens største suksesser.
Når det gjelder krigen i Ukraina, hva synes du om Jean-Luc Mélenchons motstand mot salg av våpen fra Frankrike til Ukraina, under påskudd av at dette ville gjøre landet vårt til en medkriger i denne konflikten mot Russland?
Jeg har uttrykt mine forbehold overfor Macron, men i denne krigen mener jeg at venstresidens plikt er å være spesielt militant og årvåken i møte med Putins drift. Venstresiden må stå i spissen for Ukrainas forsvar. Når det gjelder Jean-Luc Mélenchon, er han åpenbart veldig opprørt over denne saken. Det som plager meg med ham er hans naturlige tendens nå til å være enig med autoritære regimer, som Putins, eller totalitære regimer. Det er for eksempel ganske merkelig at han kun finner kvaliteter i det avskyelige regimet som er gjeldende i Venezuela, hvis innbyggere flykter fra landet i millionvis, slik ukrainerne gjør i dag av andre grunner. Våpenovergivelse gjør oss ikke til medkrigere. Hvis jeg måtte snakke med ham, vil jeg minne ham på at venstresiden alltid har ment at de franske sosialistenes, inkludert Léon Blums, nektet å overlevere våpen til de spanske republikanerne i 1936 var en stor feil! Jeg mener det er venstresidens plikt å gjøre alt for å hjelpe det ukrainske folket og deres ledere.
* «How the left archived its balance», samling av artikler av Jacques Julliard publisert mellom mars 2019 og november 2021 i Le Figaro, gjeldende utgaver av Champs, 10 euro.
«Musikknerd. Øljunkie. Freelance introvert. Uunnskyldende nettelsker. Amatørkommunikatør. Reisenerd.»