– Hvorfor Vespa? Er dette din favorittbil?
– Kanskje jeg sier dette: Jeg liker klassikerne. En klassiker er en gjenstand som har et hjerte og en historie. Det meste i dag har det ikke: Jeg gjorde det, jeg glemte det, jeg skal gjøre en til i morgen. Den andre tingen er at jeg liker den eksepsjonelle stilen til Vespos. Du går med henne til et kraftig motorsykkelfirma og sier: «Jeg skal til Georgia med deg». Alle ler av hva jeg skal med den aknen der. Det viser seg imidlertid at leggen kan være det samme som en dyr motorsykkel. Du har kanskje ikke den hastigheten, men hvis du vet hva du gjør, kjører du ikke dårligere enn alle de supermotorene.
En annen er sikkerhet. Jeg vet godt hva som vil skje hvis jeg har et kraftig kjøretøy, noe som er en risiko. Vespa får deg til å kontrollere deg selv. Jeg liker også det faktum at det går tregt å reise med Vespa. Jeg fleiper med at jeg til og med kan skrive meldinger mens jeg kjører på Vespa. Når du kjører sakte, legg merke til fugler, dyr, de vakreste stedene, fokuser på komforten din. Jeg blir stille og kobler meg fra hele miljøet. Jobben min er å fortsette å fly, fly, fly, og mens jeg sykler på Vespa kan jeg sette på internbremsen og nyte turen i fred.
– Og hvorfor dro du til Norge?
– Det burde være en saga blott. For omtrent tre år siden måtte jeg laste ned. Så jeg begynte i terrengløp, som ble veldig dyrt økonomisk for meg. Så jeg ville revurdert mye, selv om jeg egentlig trenger å bruke så store summer for min egen fornøyelse og kun leve for fornøyelsens skyld. Vespa-ideen ble blandet sammen på en eller annen måte. Vel, du må prøve. Jeg kjøpte en Vespa, ikke spesielt forberedt, gammel. Jeg dro til Nordkap. Mange har sagt: Du vil ikke gå. Kjørte, kom tilbake og hadde en flott tid.
Ellers: V.Ušinkas liker å reise uten hastverk, når han kan se hva som skjer rundt ham, stoppe hvor han vil, beundre naturen. / Personlig filbilde
Og så tok han en slags utfordring. Jeg kom på ideen om å prøve vinterkjøring. Så i 2019. om vinteren dro jeg til Norverg to ganger. Etter å ha vært på Vespa en gang måtte vi ut derfra, etter en stund dro vi tilbake med min partner og operatøren for å hente den, vi reiste til Lofoten og tilbake til Litauen.
Krigsårene har forvirret mange planer, det var ikke klart: det er mulig, det er ikke mulig å kjøre, det er lov, det er ikke lov. Vi bestemte oss for å besøke Tyrkia, men jeg var fortsatt bekymret der også: mens andre lå på hotellet, leide jeg en scooter, reiste, så landet fra innsiden, som de sier. Når vi reiser i en gruppe eller med buss, mister vi mange interessante gjenstander, bilder, vi ser mye bare gjennom bussvinduet, vi kan ikke stoppe, nyt det. Noen drar til Dakar og jeg til Nordkapp. Jeg klarer ikke å roe meg ned, jeg planlegger fortsatt en ny tur. Så jeg dro dit igjen i februar.
– Hvorfor er denne Nordcap så attraktiv for deg?
– Nordkap er norden, som har en slags aura, en slags attraksjon, spesielt om vinteren. Om sommeren er det også skjønnhet, men den vinteren tiltrekker seg stillhet og fred. Om vinteren er det ingen kraft til turister. Når du krysser polarsirkelområdet, kjører gjennom tundraen, ser du planter som vokser veldig, veldig sakte. Et tre som allerede ville vært egnet for hogst i Litauen er fortsatt så tynt, da forstår du hvordan alt har bremset opp der. Skjønnheten i miljøet fascinerer, spesielt når du beveger deg sakte, rolig, når du ser noe interessant stopper du. Været der kan endre seg på 15 minutter. – Her er det vår, her er det vinter, her er det høst. Den uforutsigbarheten er også fascinerende.
Alle ler av hva jeg skal med den aknen der. Det viser seg imidlertid at leggen kan være det samme som en dyr motorsykkel.
For to år siden måtte vi kjøre selv under en snøstorm, da det ble dannet transportsøyler, fordi det er umulig å krysse en enkelt vei, det er steder hvor det var hoven. Derfor starter ikke noen biler: det er fastsatte timer når kolonnene fungerer: først et veimannskap med vindusvisker, på enden en barriere for å holde kolonnen i gang. Han ønsket ikke å ta scooteren til kolonnen for øyeblikket, men han klarte å spørre seg selv, og beviste at han kunne kjøre på is. Bare i år klarte vi ikke å angripe kolonnen.
Der vil du møte mange eventyrere og fans. Ikke for å reise, men for å reise. For eksempel drive en bedrift med en 1968 eller kanskje 1954 Volkswagen bil uten booster eller vinterdekk. Møt forskjellige mennesker og se et annet liv, forstå at det ikke bare handler om jobb og penger. Og når skal man leve?
– Hvor lang tid tok reisen? Hva var betingelsene for å reise?
– Denne gangen reiste jeg i to uker, 5000 km ble tilbakelagt fra Litauen. Scooteren kjørte 2500 km. Den laveste lufttemperaturen som kreves for å kjøre var -20 C. Jeg måtte kjøre mest gjennom is, hele veien var is.
Hobby: V.Ušinskas, det nordligste punktet i Europa, tiltrekker seg en Vespa-reisende med en unik og uforutsigbar aura. / Personlig filbilde
– Måtte Vespa være spesielt forberedt på det?
– Jeg hadde fått dekkene for to år siden, så jeg trengte bare å fornye neglene. Ettersom det var mer asfalt da jeg kjørte sist, forventet jeg at det var det samme denne gangen, så jeg planla å kjøre de 3800 km, men tilbakela bare 2500 km, hvorav 2000 km var is i ordets rette forstand. ord. Når det sies at våre trafikanter ikke er forberedt på vinteren, kan jeg trygt si at de er veldig godt forberedt. Stiene er ryddet der, men ingen vanner dem. Sprayes det er det krummen som tiner overflaten av isen, så fryser den og isen blir bare grov. Hvis du står opp med rulleskøyter, kan du skøyte som på en skøytebane. Du står opp og skater med skoene på. Det gjør veien farlig.
– Du reiste i to uker. Du må plukke opp klær og spise på en eller annen måte. Hvor skal du laste alt mens du kjører Vespa?
– Alt dette er mulig hvis du vil. Men jeg er ikke en total breaker. Denne gangen hadde jeg en bil som kjørte bak meg, så jeg kunne hjelpe til hvis det var nødvendig. Hva med det faktum at jeg skal kjøre en strekning og risikere livet mitt? Vil jeg bevise noe for noen? Jeg lever en gang. Hvis jeg trenger å overleve under slike forhold, vet jeg at jeg vil overleve. Det betyr imidlertid ikke at jeg må risikere forfrysninger før amputasjon og lignende.
Klærne til en slik tur er veldig interessante – to kjeledresser. Ikke én, men to. Hjelm med oppvarmet glass, spesialprodusert slik at blåsingen ikke bare er på glasset, men etter fem minutter vil glasset fryse. Men fordi jeg ved et uhell kuttet ledningene, dekket jeg stien uten det oppvarmede glasset.
Jeg griller alltid på veien. Hvorfor? For jeg vil spise deilig, ikke bare grøt. Jeg reiste meg og bakte eggerøre i et støpejernskrus til frokost. Jeg vil ha en hamburger? Vær så snill. Du kommer nok ikke til å bestille de burgerne her heller, de jeg lager på veien. Jeg spiser sunn og normal mat. Jeg synes det er rart når folk sier at det er dyrt å spise mens man reiser. På denne turen brukte jeg ca €300 på mat for to personer på to uker.
Vi sov midt i naturen, i friluft. Vi trekker inn på parkeringsplasser, tar på oss soveposer uten telt og sover. Jeg sov ved -20°C. Ja, litt kaldt, selv om det var skrevet på soveposen at du kan føle deg komfortabel i den ved -30 ° C, ble jeg ikke veldig imponert. Jeg passet på at jeg ikke blindt kunne stole på det som ble skrevet. Poenget er at jeg kunne få plass til alt jeg trenger på en slik tur på Vespaen om nødvendig.
Vaner: «Jeg har alltid med meg grill på tur. Hvorfor? Fordi jeg vil spise deilig, ikke bare spise grøt, sier V.Ušinskas. / Personlig filbilde
– Hørte du at du kjørte scooter i kulda, klar for shorts?
– Du vet, jeg liker å bryte visse regler, kanskje noen ganger blir jeg lei. Det skjedde slik at første gang jeg syklet på isveien med et team, spurte en mekaniker meg: «Jeg har en utfordring til deg: vil du klatre opp en klippe i shortsen for å ta en selfie?» Jeg tok utfordringen.
Neste gang jeg syklet alene for to år siden, ble ideen om å kjøre scooter i shorts i nord født. Så jeg kom og innså at jeg ikke kunne bryte tradisjonene. Det var i Lofoten jeg badet i havet, kledd i kjeledress over den nakne kroppen, og da jeg kom tilbake til bygda, kledde jeg av meg og satte meg på en sparkesykkel.
Jeg liker å bryte stereotypier. Mens jeg kjører scooter kan jeg vise at det går an å kjøre annerledes om vinteren. Det er sant at jeg brøt stereotypiene til litauere, for i nord finner vi lokalbefolkningen som kjører både motorsykkel og scooter, og folk som sykler på is. Da skjønner du at alle stereotypiene bare er i våre egne sinn.
– Og hvordan reagerer nordmenn når de ser en raring kjøre scooter om vinteren?
– I Norge er folk kalde. De bryr seg ikke så mye: du kjører, du kjører hvis du må. Interessert med mindre det er noe kontakt. Men det kommer mange freaks, så de overrasker ikke noen for mye.
Jobben min er å fortsette å fly, fly, fly, og mens jeg sykler på Vespa kan jeg sette på internbremsen og nyte turen i fred.
– Denne gangen var hensikten med turen å samle inn penger til den bioniske hånden til Mato Gudauskas?
– Ja, vi filmet, streamet og streamet hele turen, og oppfordret folk til å hjelpe til med å samle inn penger til Matthew, som mistet hendene i en ulykke. Mannen pådro seg en skade på jobben, brent. Målet vårt er å bidra til å samle inn midler til barnets andre bioniske hånd. Så målet med turen min var en livsutfordring, en søken etter å gjøre noe nyttig, meningsfylt, og dermed gjøre turen meningsfull.
Jeg snakket med Matu, jeg så at en person klamrer seg til livet, har initiativ. Han er optimistisk og fleiper: «Vel, det er slik jeg lever nå: hvis noen tar meg med ut for å ta meg, er det gøy.» Du kan ikke gjøre noe selv. Bioniske håndproteser koster rundt €300 000 fordi de er toppmoderne. Men hvis du har slike hender, vil det ikke være noen belastning for samfunnet, det vil ikke være noen belastning for foreldrene, du vil kunne gjøre noe med de hendene, tjene til livets opphold, kanskje til og med gå tilbake til arbeidsmarkedet.
Det er allerede samlet inn midler til høyrehånden. Men jeg tenkte: én hånd er bra, men to er enda bedre. Hvorfor ikke prøve å samle inn penger til en annenhånds?
Reality: 2000 km med scooterkjøring på isete veier er ikke lett, men det er mulig. / Personlig filbilde
– Har du nådd det nordligste punktet i Europa med scooter og fortsatt ikke sluttet å passere gjennom Litauen, og nå rekorden for sammenhengende tur med scooter?
– Ja, i fjor var det på offentlig vei i Litauen en scooter med en kraft på 50 kubikkcentimeter. Jeg tilbakela litt mer enn 1100 km. Og i fjor, på en stengt bane, kjørte jeg 960 km «hjul» på scooter hver dag. Jeg fleiper med at jeg lærte å ri i søvne.
Siden den forrige rekorden var 932 km, måtte dokumentene sendes for å bli registrert i Guinness rekordbok. Bare den litauiske latskapen. Kanskje jeg sender deg denne ferien. Det eneste poenget er ikke om man skal registrere seg eller ikke. Det er viktigere for meg å vite hva jeg gjorde enn jeg kan. Og det at det er skrevet et sted begeistrer meg ikke lenger. Så, med turene mine til Nordkap, prøvde jeg, jeg gjorde det, og jeg vet at selv under så vanskelige forhold kan jeg dekke den distansen. Det var bare en utfordring for meg.
«Gamer. Faller mye ned. Ivrig baconfan. Webaholic. Ølgørd. Tenker. Musikkutøver.»