Forlaget svarer deg | Ta med litt olje fra Vesten!

stephanie grammond
trykk

Svar: Hvis du drar til Alberta, er det en sjanse for at du vil bli minnet om denne veletablerte myten: «Ah, dere Quebeckere, dere er glade for å motta utjevningen, men dere foretrekker å kjøpe oljen deres fra utenlandske diktaturer, i stedet for av det produsert i Alberta. »

Wow, motorene! Alt dette er helt feil! For å overbevise deg selv om dette, ta en titt påEnergitilstanden i Quebec av styreleder i energisektorledelse ved HEC Montréal. Dette svært nyttige dokumentet inneholder flere fine observasjoner.¹.

For det første kommer halvparten av provinsens energiforsyning fra lokale og fornybare kilder, takket være vannkraft, men også vindturbiner og biomasse. Få deler av verden kan si det samme. Det fortjener å understrekes.

For det andre kommer oljen vi importerer, hvorav tre fjerdedeler brukes til transport, utelukkende fra Nord-Amerika. Ja, ja, 100%.

Dette var langt fra tilfelle for ti år siden: En stor del av oljen som ble konsumert i Quebec kom da fra Algerie, Kasakhstan, Nigeria, Storbritannia, Norge og til og med Mexico. .

Men tidene har endret seg. Med skiferoljeboomen i USA kjøper vi nå 47 % av oljen vår fra våre naboer. Resten (53%) kommer fra Vest-Canada, takket være Enbridges tilbakeføring av linje 9B i 2015, som nå går fra Sarnia, Ontario til Montreal.

det er en veldig god ting

Fra et politisk synspunkt er tilbudet av «lokal høsting» som fremmer nasjonal enhet absolutt å foretrekke fremfor å kjøpe olje fra fremmede land styrt av tyranner.

Og fra et økonomisk synspunkt er det også fordelaktig siden vestlig olje selges for mindre (omtrent $100 per fat, sammenlignet med $120 for amerikansk olje), spesielt på grunn av mangelen på rørledninger for å eksportere den.

Så, kunne vi ikke forsyne oss helt hjemme?

Teoretisk sett ja, fordi Canada eksporterer mye mer olje (3,8 millioner fat per dag i 2019) enn det importerer (800 000 fat). Men i praksis er det mer komplisert på grunn av den begrensede transportkapasiteten fra Vest-Canada til øst.

Det verste av alt er at forsyningskapasiteten er i fare ettersom guvernøren i Michigan og et urbefolkningssamfunn i Wisconsin ber om stenging av Enbridge Line 5, som frakter olje fra det vestlige Canada til Sarnia.

Man kan forstå frykten for lekkasjer fra den 67 år gamle linje 5, som krysser Mackinac-stredet som forbinder Lakes Huron og Michigan. Amerikanerne har fortsatt det forferdelige Enbridge-utslippet i Kalamazoo-elven på hjertet.

Men det ville vært absurd å skru helt av kranen. Hele Canada ville tape.

For oljeindustrien ville det vært et alvorlig slag.

I Quebec ville ikke effekten ved pumpen for bilister være enorm. Men vi ville se mange flere tankskip seile opp St. Lawrence-elven for å bringe oss olje fra utlandet, slik tilfellet var før 9B-reverseringen.

På den annen side vil det være dumt å bygge enda en rørledning fra bunnen av (som det nedlagte Energy East-prosjektet) når vi kan renovere Linje 5, som har eksistert lenge. Det er i denne forbindelse Ottawa må tigge USA.

Det er ikke med «Not in my backyard»-politikken vi kollektivt kan gå videre.