Til denne siste spalten før sommerferien har du valgt den nye romanen til norske Jørn Lier Horst. «La chambre du fils» er det sjette bindet, oversatt til fransk, i en serie med politiinspektør William Wisting …
Vi snakker her om forrige episode, katherines kode. Og den nye er like bemerkelsesverdig. Faktisk er det en lang serie, startet i 2004, og har allerede 15 kapitler i originalversjonen.
I utgangspunktet ønsket Jørn Lier Horst, som jobbet tjue år i politiet, å skape en virkelighetsnær etterforskningskarakter, i strid med de store modellene med borderline, uhåndterlige, deprimerte eller alkoholiserte politifolk. Eller alt på en gang. Jo Nesbøs anti Harry Hole, for eksempel.
William Wisting er altså en ganske god mann i huden, en metodisk og nitid etterforsker. Han har et godt forhold til datteren Line, en frilansjournalist som denne gangen skal undersøke sammen med faren. På en stadig nærmere måte, til det punktet at han utsettes for fare…
Hva er utgangspunktet for denne nye forskningen?
Den brutale døden til et ledende medlem av Arbeiderpartiet, offer for et hjerteinfarkt på en restaurant. Bernhard Clausen, i sekstiårene, var stortingsmann og til og med stortingspresident og flere ganger statsråd.
A priori ingenting tyder på at hans død ikke er naturlig. Men mens han skulle inspisere villaen han eide på sørkysten, på jakt etter mulige fortrolige dokumenter, oppdaget en av hans slektninger i Arbeiderpartiet flere esker fulle av valuta, dollar, euro og pund. Disse boksene ble oppbevart i et låst rom, soverommet til Clausens sønn.
Inspektør Wisting leder etterforskningen for den norske riksadvokaten.
Og hans oppgave er desto mer delikat når en brann ødelegger hytta de påfølgende dagene. Og at aktor vil avsløre for Wisting at han for noen år siden mottok et særdeles pinlig anonymt brev…
Ekstrakt :
Han strakte seg ned i innerlommen på jakken og dro frem en halvbrettet brun konvolutt.
«Det er en kopi», sa han og rakte konvolutten til Wisting. Jeg har originalen i bilen.
Wisting tok den og åpnet den. Den inneholdt et maskinskrevet ark. Det var et brev datert 11. juni 2003 stilt til den norske riksadvokaten Johan Olav Lyngh. Ingen avsender. Det var bare en strek.
– Helseminister Bernhard Clausen er engasjert i Gjersjøen-saken. »
«Gjersjøen-saken?» sa Winting.
«En tjueto år gammel gutt forsvant rundt denne innsjøen i 2003,» forklarte Lyngh. Simon Mayer. Han fordømte dette 31. mai fordi han ikke hadde vært på jobb på to dager. Han bodde alene, han hadde dratt på fisketur. (…) Fiskeutstyret hans ble funnet i kanten av vannet, på østbredden. Men selve gutten dukket aldri opp igjen.
Så etterforskningen er organisert rundt karakteren til Clausen?
Akkurat og denne karakteren er spesielt interessant. Bernhard Clausen var med i den gamle garde i Arbeiderpartiet. Tidligere arbeider, fagforeningsaktivist, hadde han lyktes i en strålende politisk karriere, inntil han ble helseminister, deretter for utenriksrelasjoner.
Et emblematisk bilde som viste ham i en t-skjorte som hogget ved, hadde gjort ham til et slags politisk symbol, og befestet arbeiderklassens image av et arbeiderparti som stadig fjerner seg fra arbeiderklassene.
Etterforskning vil imidlertid vise at Clausen også i stor grad hadde gått bort fra sosialdemokratiske ideer. Han hadde tydeligvis drevet til høyre og forsvart liberale teser.
Kompleksiteten og tvetydigheten til denne karakteren avslører delikatessen til Jørn Lier Hørst, en ivrig observatør av utviklingen i landet sitt.
Noe som ikke forringer kvaliteten på handlingen til denne nye romanen.
Sannsynligvis ikke. Sønnens rom har de vanlige kvalitetene til kriminalromanene hans. Flytende skriving, nøye komposisjon av plottet, spenningen som kommer fra kompleksiteten i puslespillet som det setter sammen uten behov for spektakulære handlinger og vold.
Dette er en type bok å legge i kofferten til høytiden. Vi er sikre på at du ikke vil skuffe oss.
- sønnens rom av Jørn Lier Horst, oversatt fra norsk av Aude Pasquier… ble utgitt av Gallimard, i «Série noire»-samlingen.
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»