For progressive over hele verden er idealisering av de skandinaviske landene – svært venstreorienterte – nesten et tidsfordriv. Nasjoner som Norge, Finland og Sverige er for mange ikke bare eksempler på overflod og velvære, men også bastioner for sosial fremgang og toleranse.
Spesielt Norge topper konsekvent rangeringer i livskvalitet og lykke, og landet reagerer medfølende på den syriske flyktningkrisen, i motsetning til de mange kritikerne i Europa. Men er livet i Norge så fabelaktig? Jeg er ikke så sikker.
Jeg er australsk og har bodd i Oslo siden 2014. Jeg innså at frihet, toleranse og lykke er essensielle verdier i dette landet, men at man må være norsk for å nyte dem.
Velkommen alle sammen?
Etter massakren utført i 2011 av Anders Breivik, hvis motivasjon var avvisningen av «Muslimsk kolonisering» I Europa sa Norge at de var fast bestemt på å utfordre fremmedfrykt. I 2015, på høyden av Europas flyktningkrise, mottok landet svimlende 31 000 asylsøknader (for en total befolkning på 5,2 millioner). Og i motsetning til de fleste europeiske land, gir Norge søkere fulle sosiale ytelser og beskyttelse mens søknaden deres behandles.
Men Fremskrittspartiet, en høyreekstrem gruppe som Anders Breivik tilhørte og som i dag har 29 mandater på Stortinget, kjemper for å stoppe innvandringen og redusere sosiale ytelser.
Siden 2015 har migrasjons- og integreringsminister Sylvi Listhaug innført omfattende restriksjoner på innvandring, spesielt rettet mot muslimer. Landet utviste et rekordantall innvandrere i 2016, inkludert mindreårige i alderen 16 til 18 år, under de nye restriksjonene.»
Ekskludering, en mørk tradisjon
Denne skremselen utnytter en skummel fasett av norsk historie. Frem til 1977 tvangssteriliserte den norske regjeringen medlemmer av sin romani-minoritet.
Disse retningslinjene gjenspeiler behandlingen som ble gitt til dens urbefolkning, som jeg studerer. Alle i postkoloniale samfunn ser ut til å ha glemt at norsk historie er forgiftet av grusomhetene som er begått mot samene, urbefolkningen i Lappland.
Frem til 1950-tallet tok den norske staten beslag på samiske landområder i Midt- og Nord-Norge og forsøkte å utrydde deres kultur. En «fornorsknings»-politikk, kalt fornorkingHan ga ordre om at samiske barn skulle sendes til internatskoler, hvor de ble slått hvis de snakket morsmålet sitt.
Samene fikk også forbud mot å kjøpe jord dersom de ikke snakket norsk. I dag er disse menneskene fortsatt undertrykt av norsk politikk og utsettes for ti ganger mer diskriminering enn etniske nordmenn.
Mange samer bor i alle regioner i landet. De har rett til å få opplæring i samisk og til å bruke språket sitt i det offentlige rom, men bare noen få kommuner i landlige nord respekterer disse bestemmelsene, fordi de offisielt er samiske territorier. Generelt må samene ignorere sin identitet og sitt språk for å delta i norsk samfunn og økonomi.»
Mainstream-artikler og til og med akademikere i Norge hevder at innvandrere fra Midtøsten snakker norsk kebab (bokstavelig talt “norsk kebab”, for å beskrive integreringen av fremmedord i språket), men min 2016-analyse av nettkommentarer knyttet til samiske nyheter konkluderte med at de er gjenstand for like mye fordommer.
Studien viser at samene ifølge nordmenn truer renheten i norsk etnisitet og levesett. Noen hevder at samene ikke kan betraktes som norske statsborgere, at de ikke fortjener status som urfolk og at de oppfant undertrykkelsen de har lidd så lenge.
Et annet eksempel på diskriminering: Da Tromsø, hovedbyen i nord, vurderte å utpeke seg til en samisk region, var de som motsatte seg dette valget spesielt hatefulle. Noen skjøt til og med mot tospråklige tegn for å uttrykke misnøye.
Assimilering fremfor alt
Denne underliggende rasismen oppstår kanskje fra en «eksepsjonalisme» som ligner på den som eksisterer i USA: Nordmenn tror faktisk, når de blir fortalt, at de er verdensmestere når det gjelder sosialpolitikk.
Men for å overleve i Norge må de som ikke tilhører denne kulturen ta til seg det norske verdensbildet. De obligatoriske språkkursene som gis til innvandrere viser tydelig dette. Læreplanen forherliger Norge, men presenterer hegemoniske perspektiver på nesten alle andre tema, fra drikking til sosiale verdier til norsk historie. Samisk og romani er nesten fraværende på språkprogrammet.
Å antyde at ingenting går bra i Norge vil være feil. Jeg er glad for å ha rimelig helsehjelp og sjenerøse betalte ferier. Og det neste lovgivende valget, planlagt til september 2017, vil være en mulighet til å implementere viktigere endringer, spesielt når det gjelder innvandring.
Men fortsatt er ikke alt idyllisk. Neste gang noen hyller dydene til dette «perfekte» skandinaviske samfunnet, minn dem på at den norske drømmen ikke er tilgjengelig for alle.
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»