Phadde Etter slutten av andre verdenskrig sendte norske kunstnere og intellektuelle et åpent brev til den sosialdemokratiske regjeringen hvor de argumenterte for at befolkningen fortjente bedre tilgang til kultur, spesielt i tynt befolkede strøk. Regjeringen svarte med å organisere et omreisende system med teater-, kino- og kunstutstillinger. På dette grunnlaget har landet bygget og utviklet et unikt system som i dag strekker seg til hele territoriet.
Norge har absolutt råd til denne politikken: Nordsjøoljen har gjort den til en av de rikeste statene i verden, og reservene (de høyeste på planeten per innbygger) er ikke ment å dekke budsjettunderskuddet.
På 1950-tallet innså norske forlag at virksomheten deres var i fare. De fleste av hans landsmenn leste dansk, og da de hadde bøkene til sin mektige nabo lett tilgjengelig, så salget og opplaget deres falle. Norge var dessuten ikke immun mot interessene og kompetansene til det nye forbrukersamfunnet som tok tak i etterkrigstidens Europa. Derfor ble grunnlaget for en dristig ny kulturpolitikk i løpet av det følgende tiåret lagt.
Norge var på den tiden svært provinsielt og isolert. I Oslo fant man kun utenlandsk presse i en aviskiosk, men bokhandlene var i likhet med kioskene godt fylt med lokalaviser og blader.
På begynnelsen av 2000-tallet ble medielandskapet mye mer livlig, med fjorten tidsskrifter, en side dedikert til bøkene som dukker opp i hver av dem. Valget flyttet seg da fra de rosa papirfinansavisene til Klasseklasser (« klassekamp ), med en tydeligvis lavere sirkulasjon. Totalt hadde landet to hundre og tjuefire publikasjoner, hvorav åttito dukket opp minst fire ganger i uken.
Gjerne, (…)
Full varestørrelse: 1908 ord.
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»