– Ja, jeg vasket klærne, sa han.
– Og jeg sov. Jeg var litt sliten.
Så typisk Erna Solberg. Leder i Norges Høyre siden 2004, han glemmer aldri å komme på alles nivå, selv i store øyeblikk. I sin valgkveldstale, foran et publikum av spente fans, takket hun «basen» flere ganger, inkludert mannen og barna hennes, som jobbet hjemme og lot henne vinne. Det han ikke sa før skogen av spente mikrofoner var at han skulle direkte til sitt første møte med de fire andre lederne av den vinnende koalisjonen, for å starte forhandlinger om dannelsen av den neste regjeringen. Før han dro, glemte han ikke å invitere alle til å dele «bløtkake» (kremkake) på festens hovedkvarter for å feire seieren.
«Den norske Merkel»
Så her er Erna i noen gester, som nordmenn kjærlig har kalt henne lenge. Nattens dronning, som avisene ga henne kallenavnet etter hennes valgbølge. Rost til himmelen dagen før, for så å være tilbake på beina og tilbake til hverdagsrytmen noen timer senere. Utenlandske medier har allerede funnet andre kallenavn for henne: «Jern-Erna», «jerndame» som Thatcher. Eller «Den norske Merkel». Kanskje faktisk Erna Solberg har egenskapene eller defektene til sine britiske og tyske kolleger. Men fremfor alt er hun enormt seg selv. Bare Erna.
Han dedikerte seg til politikk etter å ha fullført studiene (sosiologi, sosialøkonomi, statsvitenskap). Utvalgt fra sin region, Hordaland, slått av vestfjordingene siden 1989. Gift med Sindre Finnes, fra Norsk Medef og mor til to barn. Oppgavefordelingen ble raskt løst. Sindre har alltid gitt ryggraden, selv om det innebar å gi opp en bedre karriere. Hun er sjefen. Siden alltid. Dessuten er han bokstavelig talt ingen match. Erna innrømmer sin svakhet for gode ting og misbruker dem. Før valget gikk han ned 30 kilo og ble fotografert mens han trente. Hun vil leve sunnere og feiret bare seieren med vann.
en vektig kvinne
Hans politiske tyngde måles ikke i kilo, men han bokser kun i tungvektskategorien, og han tok styret i partiet i 2004. Med ett mål: å rive makten fra sosialdemokratene. I 2001 tapte de valget, men tiden var ennå ikke inne for Erna Solberg, som nettopp var blitt lokal- og regionminister. Han skiller seg imidlertid ut for sin åpenhet, spesielt med hensyn til den politiske flyktningen Mullah Krekar (irakisk kurdisk, radikal islamistisk grunnlegger av Ansar al-Islam-gruppen, som han bestemte seg for å utvise i 2003, red.). Tilhengerne hennes truet med å drepe henne. Hun bryr seg ikke og fortsetter å leve slik hun vil: nær mennesker.
Han godkjenner måten hans politiske rival, Jens Stoltenberg, håndterte krisen etter Anders Breiviks angrep i 2011, og byr stille på tiden. Som den imidlertid må dele med Breiviks tidligere politiske parti, nettopp Fremskrittspartiet. Han er fortsatt populistisk og fremmedfiendtlig, men litt mindre ekstremistisk. Dens karismatiske leder, Siv Jensen, vil ha en valgt stilling, kanskje Finans. Erna Solberg er ikke redd. Hun er sjefen.
Uten frykt, men ikke uten bebreidelser
Mindre skatter, mer offentlige penger til sykehus, veier osv. Og hvor skal disse nye pengene komme fra? Fra oljefondet har nordmenns fond til nå blitt forvaltet med ekstrem varsomhet for å garantere inntekter for fremtidige generasjoner.
Erna Solberg ønsker ikke å endre reglene, særlig om aldri å overstige 4 % rente på statsbudsjettet. Det kan være vanskelig å vedlikeholde. Som det hensynsløse valgløftet (og et hun trakk tilbake) om å eliminere pappapermisjon (14 betalte uker). Liberale politiske bevegelser ønsket at foreldrene selv skulle bestemme at det ikke skulle være automatisk. Erna Solberg måtte bestemme. Som fulgt. Og hånden hans skjelver aldri.
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»