Verdensmesterskapet i fotball for kvinner sendes på France Télévisions fra 20. juli til 20. august. Lucile Guillotin, visesjefredaktør i France 3 Alsace, vil gi sin stemme til å kommentere 11 av de 32 kampene. En innvielse etter å ha fulgt Racing de Strasbourg-klubben med France Bleu i ti år.
Der VM i fotball for kvinner som arrangeres fra torsdag 20. juli til 20. august, sendes videre TV-er fra Frankrike. Ikke glem å skru opp volumet på TV-en slik at du ikke går glipp av Lucile Guillotins kommentarer. France 3 Alsace-journalisten ble valgt til å kommentere fra Paris 11 av konkurransens 32 kringkastede kamper som finner sted i Australia og New Zealand.
Med sine 44 år skjønner denne sportsfantasten fortsatt ikke at hun kommer til å bringe kvinnefotballen nærmere millioner av mennesker. Etter å ha vært den entusiastiske stemmen til mer enn 350 kamper i Racing de Strasbourg-klubben, har nestlederredaktøren forberedt sine filer og notater om lagene som skal konkurrere i en måned. En lidenskap uten mål som vil bli overført denne torsdagen 20. juli, kommenterer fra Paris om åpningskampen New Zealand – Norge.
Igjen i et intervju om veien til denne atleten i hjertet.
Hvordan reagerte du på kunngjøringen av nominasjonen din til VM?
«I juni spurte de meg om jeg ville kommentere for France Télévisions om konkurransen. Jeg hadde ikke forventet det i det hele tatt, men jeg sa ja med en gang. Det er en stor mulighet. Lagene kjenner fortiden min som kommentator, men Jeg er glad for å kunne formidle lidenskapen min til tilskuerne som vil følge oss. Vel, vi må stå opp tidlig, de fleste kampene sendes mellom 3 om morgenen og middag.
Er den første forberedelsen intens?
«Vi må slutte å drikke nå. [rires]. Så det er intensivt. Det er nødvendig å kjenne historien til lagene, måten lagene spiller på, men også rekordene deres, navnene på spillerne. Og det er ikke alltid lett. Det er mye mindre informasjon om kvinnefotball enn herrefotball, noe som er synd. Videre, selv om jeg har fulgt kvinnenes Champions League-kamper ganske lenge, er det færre sendinger enn guttenes. Jeg ser selvsagt mer herrefotball selv, men jeg tror ikke de er rivaler. Det er fotball og det er det.»
Hvor kommer denne lidenskapen for sport fra?
«Jeg er en fotballfan, men jeg liker all sport generelt. Det hele begynte da jeg var 6 eller 7 år gammel, broren min spilte fotball og jeg gikk for å se ham regelmessig. Hjemme så jeg kampene på TV og der det var ikke jeg husker mitt første verdensmesterskap, jeg var 8 år gammel og det var i 1986. Da begynte jeg å spille i en klubb i nærheten av Caen. Vi var bare tre jenter, det var sjeldent på den tiden.
I ungdomsårene blir ting vanskeligere. Jenter får ikke lenger spille på lag med gutter, så jeg stoppet en stund. Jeg skjønte ikke nødvendigvis denne forskjellen i behandling med guttene, men det la ikke noen demper på lidenskapen min for fotball. Så, da jeg kom tilbake til Val d’Oise, hvor jeg ble født, vendte jeg tilbake til fotball og spilte til og med tennis og håndball.»
Så sportsjournalistikk var åpenbart for deg?
«I hodet mitt var ambisjonen min først å bli journalist. Deretter, på journalistskolen spesialiserte jeg meg i radio og jobbet parallelt med Sport O’FM. Jeg dro for å rapportere til garderobsleiren, Paris Saint-Germain-treningen senter trening Det var flott. Etterpå gjorde jeg praksis hos TV-teamet, jeg fylte markørene og var glad som en fisk.
Etter 20 år i planleggingen av Radio France gikk jeg inn Frankrike Blå Alsace. Jeg kommenterte Strasbourg Racing-klubbkamper i ti år, frem til 2016. Det er en uforglemmelig del av livet mitt. Det ga meg selvtillit. På radio er det jeg liker best live, det er en fare uten nettverk som gir deg adrenalin. Det er ubeskrivelig.»
Hvorfor forlot du radio til fordel for TV?
«Selv om det var spennende, ofret jeg alle helgene mine og ville gjøre noe annet. Jeg er en person som kjeder meg veldig fort. Å bo i en redaksjon på samme sted i tjue år er ikke mulig for meg. I 2020 ble jeg Ansvarlig redaktør i France 3 Alsace, som tiltrakk meg I ti måneder, fra september til juli 2023, var jeg også nestleder i Stade 2. En givende opplevelse.
I starten av skoleåret skal jeg være sjefredaktør for Lokal idrett, et ukentlig sportsmagasin opprettet med kanalens regionale redaksjon. Det blir portretter av lokale klubber. Dette vil tillate oss å fremheve gode historier. Og det er også en kilde til stolthet for meg, fordi jeg alltid har jobbet med lokale nyheter.»
Er sportsjournalistikk fortsatt et fiendtlig miljø for kvinner?
«Jeg er stolt over å gjøre denne jobben. Jeg tror vi blir mer og mer vant til dette i media. Til tross for alt vil en kvinne alltid ha vanskeligere for å finne en plass til seg selv enn en mann. Det tar karakter. Når Jeg kommenterte Racing-kamper, jeg møtte mange spillere. Uansett hvordan de ser på deg eller hvilke kommentarer du kommer med, bør du aldri bli motløs som journalist hvis det er vanskelig å være en mann det er det samme for meg en kvinne som driver med sportsjournalistikk og det er det.
Jeg sa alltid til meg selv at ting måtte endres. I 2002 kommenterte han en Creuse Cup-kamp, han var en UFO på radioscenen. Tidligere hadde bare én annen kvinne, Béatrice Dugué, kommentert sportsbegivenheter. Med verdensmesterskapet for kvinner håper jeg å vise at kvinnefotball er attraktivt fordi det har sine egne egenskaper. Spillerne ruller mindre på bakken, det er et mer direkte og spektakulært spill. Det er like interessant.»
En spådom om den endelige seieren?
«Jeg krysser fingrene for det franske laget, men det er usannsynlig. Jeg regner med en seier til amerikanerne, så jeg løper ingen risiko.» [rires]. De er over og ekstremt sterke. Som engelske kvinner, som må følges nøye.»
«Matfan. Ølekspert. Tv-maven. Zombie-evangelist. Profesjonell problemløser.»