En ny studie publisert i diabetologi finner at følelsen av ensomhet er knyttet til en betydelig økt risiko for å utvikle type 2 diabetes (T2D).
Forskningen ble ledet av førsteamanuensis Roger E. Henriksen og kolleger fra Høgskolen på Vestlandet. I tillegg til å se på sammenhengen mellom ensomhet og risikoen for å utvikle T2D, så han på om depresjon og søvnløshet spilte en rolle.
En voksende mengde forskning har vist en sammenheng mellom psykisk stress og risikoen for å utvikle T2D. Ensomhet skaper en kronisk og noen ganger langvarig nødstilstand som kan aktivere kroppens fysiologiske respons på stress. Selv om de eksakte mekanismene ikke er fullt ut forstått, antas denne responsen å spille en sentral rolle i utviklingen av DM2 gjennom mekanismer som midlertidig insulinresistens forårsaket av forhøyede nivåer av stresshormonet kortisol.
Denne prosessen innebærer også endringer i reguleringen av spiseatferd i hjernen, noe som forårsaker økt appetitt på karbohydrater og en påfølgende økning i blodsukkernivået. Tidligere studier har funnet en sammenheng mellom ensomhet og dårlig kosthold, inkludert økt inntak av sukkerholdige drikker og mat med mye sukker og fett.
Forskerne brukte data fra HUNT-studien, et samarbeid mellom HUNT forskningssenter (Fakultet for medisin og helsevitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). [NTNU]), Trøndelag fylkeskommune, Helse Midt-Norge og Folkehelseinstituttet. Denne databasen inneholder helseopplysninger (fra selvrapporterte spørreskjemaer, medisinske undersøkelser og blodprøver) for mer enn 230 000 personer og innhentet gjennom fire befolkningsundersøkelser: HUNT1 (1984-1986), HUNT2 (1995-1997), HUNT3 (2006-2008) og HUNT4 (2017-2019).
Baseline-informasjon for 24 024 deltakere ble hentet ut fra HUNT2 etter å ha ekskludert personer med metabolske lidelser, type 1 og type 2 diabetes, og de som ikke var tilgjengelige blodprøvedata. T2DM-status var hovedutfallsvariabelen og var basert på HbA1 C (glykert hemoglobin, et mål på langsiktig blodsukkerkontroll) større enn 48 mmol/mol målt på HUNT4-undersøkelsen.
Ensomhet ble målt fra svar på HUNT2-dataundersøkelsen. Deltakerne anga om de hadde følt seg ensomme de siste 2 ukene, og responsene deres ble målt på en firepunktsskala («nei», «litt», «mye» og «mye»). Alvorlighetsgraden av depressive symptomer ble vurdert ved hjelp av et spørreskjema utfylt under HUNT3 bestående av 7 spørsmål, hver skåret på en skala fra 0 til 3 for totalt 0 til 21 poeng, med høyere score som indikerer mer alvorlige symptomer. Personer med søvnløshet ble identifisert basert på deres svar på spørsmålene: «Hvor ofte i løpet av de siste 3 månedene har du hatt: «vansker med å sovne om natten», «våknet du gjentatte ganger i løpet av natten» og «han våknet for tidlig og kunne ikke holde seg fra å gå i dvale igjen», henholdsvis. Disse ble spurt som en del av HUNT3 og deltakerne kunne velge ett av tre svar: «aldri/sjelden», «noen ganger» og «flere ganger i uken».
Av 24 024 personer utviklet 1 179 (4,9 %) T2D i løpet av studien (1995-2019). Disse personene var mer sannsynlig å være menn (59 % vs. 44 %) og hadde en høyere gjennomsnittsalder (48 vs. 43) enn de uten T2DM. Det var også mer sannsynlig at de var gift (73 % vs. 68 %) og hadde det laveste utdanningsnivået (35 % vs. 23 %). Følelser av ensomhet ble rapportert av 13 % av deltakerne.
Studien fant at høyere nivåer av ensomhet ved baseline var sterkt assosiert med økt risiko for T2D målt 20 år senere. Etter å ha justert for alder, kjønn og utdanningsnivå fant forskerne at deltakere som svarte «mye» på spørsmål om de hadde følt seg ensomme, hadde dobbelt så stor sannsynlighet for å utvikle T2D som de som ikke følte seg ensomme. Ytterligere analyse viste at dette forholdet ikke ble endret av tilstedeværelsen av depresjon, innsettende søvnløshet eller terminal søvnløshet, selv om teamet fant bevis på en sammenheng med innsettende søvnløshet og vedlikehold av søvn.
Selv om studien deres ikke undersøkte de eksakte mekanismene involvert, bemerket forskerne at sosial støtte, påvirkning og engasjement kan ha positive effekter på helsefremmende atferd. For eksempel kan råd og støtte fra en venn påvirke en persons helsevalg og ha en positiv effekt på kostholdet, fysisk aktivitetsnivå og generelle stressfølelser. Færre sosiale forbindelser og mangel på disse positive påvirkningene kan gjøre ensomme mennesker mer sårbare for atferd som kan øke risikoen for å utvikle T2DM.
Forskerne anbefaler å inkludere ensomhet i kliniske retningslinjer for diabetes type 2. De sier: «Det er viktig for helsepersonell å være åpne for dialog om en persons bekymringer under kliniske møter, spesielt når det gjelder ensomhet, ensomhet og sosial interaksjon. »
Forfatterne anbefaler videre forskning på mekanismene involvert i sammenhengen mellom ensomhet og DM2, samt rollen som søvnløshet og depresjon spiller. De konkluderer: «Spørsmål som må besvares er i hvilken grad ensomhet fører til aktivering av stressresponser, i hvilken grad ensomhet påvirker helserelatert atferd, og enda viktigere, hvordan disse to banene samhandler med hensyn til helse. til økt risiko for DM2. »
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»