Hvaler var ikke så mange for tre århundrer siden som tidligere antatt.

Per Palsboll, professor i marinbiologi ved Universitetet i Groningen (Nederland), er nøye med å sette ting på plass: «Vi er bare forskere. Når du skal ta en hvalfangstbeslutning, er det mange kriterier å vurdere, og resultatene våre er bare ett element. » Men artikkelen som teamet ditt publiserer i Vitenskap, Fredag ​​den 1^Ahem September, lover å skape sensasjon under de kommende diskusjonene mellom stater om hva de skal gjøre. Den konkluderer med at knølhvalbestanden i Nord-Atlanteren før industrifisketiden – for tre århundrer siden – var mye mindre enn tidligere antatt: i overkant av 20 000 individer, langt fra de 150 000 hvaler som var forventet. Derfor vil den nåværende estimerte bestanden på 12 000 knølhval ha mye bedre helse enn tidligere antatt. Norge, den eneste europeiske staten som fortsetter å fiske etter hvaler, bør hilse nyheten velkommen.

Spektakulært som det er, er dette resultatet bare en konsekvens av studien presentert i Vitenskap. Målet til forskere av ni nasjonaliteter, koordinert av University of Groningen og Center for Coastal Studies i Provincetown (Maine, USA), var å bestemme hva genetikere kaller mutasjonsraten til bardehvaler, det vil si sannsynligheten for at A-mutasjon forekommer i genomet til et individ mellom to generasjoner. Disse mutasjonene er essensielle: de er de som, når de er gunstige, vil tillate en art å tilpasse seg endringer i miljøet; de også, når de er skadelige, noe som fører til utvikling av patologier.

For å beregne denne verdien har forskere så langt brukt to metoder. Den første multipliserte sekvenseringen av individene, og bestemte dermed det genetiske mangfoldet til befolkningen, og estimerte deretter datoen for opptreden av denne arten i livets tre og tiden som gikk mellom to generasjoner og utledet den berømte hastigheten. Problem: Disse to siste verdiene virker veldig vanskelige å evaluere nøyaktig. Den andre metoden består i å sammenligne DNA fra nåværende individer med det til gamle prøver. Det er fortsatt nødvendig å ha fossiler av tilstrekkelig kvalitet.

Metode kjent som «stamtavler»

Den nye teknikken er ganske annerledes. I prinsippet mye enklere: det nøyer seg med å sammenligne DNAet til mor/far/sønn trioer. Det har allerede blitt mye brukt i grupper av dyr som er oppdrettet i fangenskap. Men denne livsstilen i seg selv endrer alle parametere. Blant ville dyr har ulv, blåmeis, sel… og nebbdyr benyttet seg av denne metoden som kalles «stamtavle». Per Palsbolls team brukte den for første gang på fire hvalarter: blå, pukkelrygg, grønnhode og finne. «Vanskeligheten er å kunne ha disse trioene, men hvis hunnene blir mange ganger med ungene sine, kan hannene være veldig langt unna,» insisterer Marcos Suárez Menéndez, førsteforfatter av publikasjonen.

Du har 46,72% av denne artikkelen igjen å lese. Følgende er kun for abonnenter.