hvordan Belgia, Norge og Japan kjemper mot velgernes uinteresse

Ti dager før første runde av presidentvalget i Frankrike er korrespondentklubben interessert i å avstå, en viktig sak i valget. Hvordan oppmuntrer andre demokratier velgere til å stemme? Eksempel i Japan, Norge og Belgia.

I Belgia er det obligatorisk å stemme.

Belgia har bestemt seg for å angripe ondskapen ved røttene ved å gjøre stemmeplikt obligatorisk. Det er ett av to europeiske land, sammen med Hellas, som har bestemt seg for å tvinge innbyggerne til å stemme. Og hvis avstemningen for belgiere har vært obligatorisk i mer enn et århundre, forhindrer ikke det avholdenhet.

Under det siste parlamentsvalget, det viktigste i Belgia, nådde avholdelsen nesten 12 %. De minst favoriserte sosio-profesjonelle kategoriene er de der det er flere avholdsmenn. Et paradoks for historien fordi da venstrepartiene i 1893 gjorde avstemningen obligatorisk, var målet at arbeiderne kunne stemme. Avholdsmenn er for det meste urbane i dag. De som avstår mest er innbyggerne i Brussel. De som avstår minst er flamerne og vallonene er i midten. I tillegg avstår belgierne mindre fra kommunevalg enn fra lovgivende valg.

Imidlertid gir belgisk lov sanksjoner mot de som ikke stemmer. Men de gjelder ikke, bortsett fra rådgivere og bordpresidenter, de som i alle fall ikke møter opp uten saklig grunn. For velgere er boten i prinsippet 80 euro, 200 euro ved tilbakefall. Deretter, etter fire avståelser, blir velgerne fjernet fra listene i ti år. Den siste domfellelsen stammer fra 15 år siden, og påtalemyndigheten har vært nesten ikke-eksisterende siden den gang. Justisministeren har gjort det offentlig klart at dette ikke er en prioritet med domstolene som allerede er overbelastet allerede før pandemien.

En gruppe belgiske borgere ønsker å opprette et «hvitt parti» til fordel for avholdsmennene, et parti hvis folkevalgte lover å avstå fra alle stemmer i forsamlingen. Målet er å inkludere en vurdering av blanke og ugyldige stemmer i valgloven. Ifølge noen forårsaker koalisjonssystemet manglende interesse blant belgiske velgere. Innbyggerne mener det er mindre som står på spill enn i det franske presidentvalget, som derimot er svært populært blant fransktalende belgiere.

Norge legger til rette for prosessen og utvikler velgerinteressen

I Skandinavia, og mer spesielt i Norge, er valgdeltakelsen generelt høy. Under det siste norske stortingsvalget, i begynnelsen av september, passerte den 77 %. Dette lave avholdstallet er et resultat av en hel rekke tiltak som har som mål å lette stemmegivningen og interessen for stemmeseddelen.

I stedet for å få velgerne til å føle skyld, kan vi like godt vurdere å gjøre livet lettere for dem. I Norge, en måned før den offisielle datoen for valget, dukker det opp stands i bysentra, på kjøpesentre, hvor du kan stemme uavhengig av bosted. Bare vis ditt identitetskort og en velgerlegitimasjon som du mottar på mobiltelefonen. Under disse forholdene er det klart at de som avstår, gjør det av overbevisning eller fordi de ikke er fornøyd med valgtilbudet. Og ikke på grunn av administrative begrensninger.

Norske myndigheter søker også å utvikle innbyggernes interesse for valgspørsmål. Forholdsstemmen har mye å si. Uansett hvilken stemme du har, kan du være sikker på at du blir representert hvis partiet ditt passerer 4 %-grensen. Disse partiene er heller ikke fornøyd med TV-møter eller debatter. Flere uker før valget, og dette er en tradisjon som finnes i mange nordiske land, stiller de politiske partiene opp i gatene, på torgene, for å møte velgerne.

Norge er også et av de sjeldne landene i verden som arrangerer valg på alle sine ungdomsskoler som går før selve valget. Med de samme kandidatene, de samme partiene. Resultatet teller ikke, men for ungdom er det en reell innføring i representativt demokrati, under reelle forhold.

Mangel på interesse for politikk i Japan

I Japan, et land uten president, hvor en keiser regjerer uten utøvende politisk funksjon og hvor statsministeren – valgt av parlamentarikere – skifter ofte, haster ikke innbyggerne til valgurnene. Det er få debatter og å snakke om politikk med venner eller familie er nesten tabu. Avståelsen i parlamentsvalget er rundt 45 %.

Jo yngre velgerne er, jo mindre stemmer de. Frahold er altså fra 60 til 68 % blant de under 30 år, mot kun 28 % blant de i sekstiårene og rundt 45 % blant de i førtiårene. Unge mennesker foretrekker å utføre konkrete handlinger. De mener at en stemmeseddel er ubrukelig og føler seg fremmedgjort fra eldre politikere som ofte, det er sant, kan være deres besteforeldre.

Hvis det er liten entusiasme for politikk, er det også fordi innsatsen rett og slett er lav. Japanerne stemmer for å utnevne varamedlemmer, senatorer, lokale folkevalgte, som er veldig klientelistiske på den annen side, men de velger ikke direkte statsministeren. Sistnevnte er valgt av parlamentarikere og har ikke et tidsbestemt mandat. Innsatsen er slett ikke den samme som under et fransk presidentvalg.

Siden 1955 har dessuten det samme allmektige høyrepartiet nesten alltid styrt landet. Ingen varig opposisjon har klart å etablere seg. Det har vært en merkbar nedgang i valgdeltakelsen de siste ti årene etter fiaskoen i 2012 av en kort sentrum-venstre-veksling som knuste håpet til mange.