22. juli 2011 myrdet norske Anders Breivik 77 av sine landsmenn. Du forrettet hovedhyllestene til ofrene. Hva var dine prioriteringer som en mann i Kirken?
For meg, som for regjeringen og kongefamilien, var ting ganske enkelt: Vi var et folk forent av sorg. Det første vi måtte gjøre var å finne ordene for å uttrykke smerten vår og sjokket vi følte. Og som så mange andre kristne, ropte jeg til Gud. Det var viktig for oss å huske årsakene til at disse menneskene ble drept. De fleste av ofrene var unge mennesker som var politisk engasjert i fred. De minner oss om hvem som står skrevet i Bibelen: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. » (Mt 5:9) Fra de første dagene etter massakren virket det viktig for oss å reagere ikke med hat, men med kjærlighet. Vi sa alle til oss selv, fra regjeringen til lederne av de politiske opposisjonspartiene: ikke reager med selvrettferdiggjørende handlinger, men med demokrati. Ikke svar med fiendtlige handlinger, men med ansvarlige handlinger. En annen prioritet for meg: å kontakte muslimske ledere. Dette var desto viktigere som nyhetskanaler som CNN de første timene etter angrepene hadde hevdet at gjerningsmannen var islamist mens han faktisk var en høyreekstreme aktivist som hadde islam i kikkerten.
«Musikknerd. Øljunkie. Freelance introvert. Uunnskyldende nettelsker. Amatørkommunikatør. Reisenerd.»