Klipp strødd med brennende kors, en provoserende CD illustrert med restene av en forkullet kirke og distribuert med en Zippo, aviser som forteller en turbulent juridisk historie: «Bad Vibes» lyser opp et skjult musikalsk univers som, bak sin urovekkende virulens, dyrker en kontemplativ side, på grensen til det intellektuelle. «Alt her har en tendens til å dreie seg om følelser,» forklarer utstillingens kurator, Thomas Alkärr, med hule stemmer i bakgrunnen. «Grunnen til black metal er ikke å ligge med mange kvinner, det er for å stirre ned i avgrunnen.»
Black metal dukker opp på midten av 1980-tallet i et mykt og avslappende Norge, og tar sikte på å avvise konformisme, og tar til orde for en tilbakevending til det grunnleggende der skogen for eksempel spiller en sentral rolle.
Drevet av norrøn mytologi, vikinghistorie, folkelegender og satanistisk fantasi, er historien satt til musikk med rå, slitende og overdrevne lyder, hvis produksjon er bevisst primitiv.
«Hovedbudskapet til black metal er at mørke er bra,» oppsummerer Dan Eggen, en tidligere profesjonell fotballspiller som ble filosof.
«Babyspisere»
I nesten fire tiår har derfor grupper som består av outsidere vokst opp som padder i små provinsbyer, ansiktene deres malt svart og hvitt, dekket av patronbelter og piggete armbånd, og hylte forskjellen.
Wise Norway føder tungvektere som Mayhem, Darkthrone, Burzum, Satyricon, Immortal, Emperor, Dimmu Borgir, hvis navn vil krysse grenser. Noen ganger brukt av dommerkrøniken.
I 1993, da stemningen ble tynget av konflikter og trusler, knivstakk bassist «Varg Vikernes» Mayhem-gitarist og sanger Øystein Aarseth.
Året etter ble han dømt for dette drapet, men også for brenning av kirker som på den tiden ble mangedoblet, inkludert århundregamle bygninger redusert til aske av en håndfull black metal-medlemmer.
Deretter vil Vikernes, installert i Frankrike, bli hevdet der av rettferdighet for påståtte terrorformål og ekstremistiske skrifter. – En viktig årsak til at norsk black metal fikk en slik status, i alle fall i utlandet, er det som skjedde i disse årene, sier Thomas Alkärr. Derfor oppleves norsk black metal som enda mer djevelsk enn de andre.»
Dette bildet av «babyspisere» som fester seg til huden hans skyldes imidlertid, ifølge ham, kun noen få spesielt radikale individer. «Sannheten er at de fleste av dem er normale mennesker som liker å se skibegivenheter i en god stol, profesjonelle musikere og foreldre som brenner for musikk som er litt høystemt,» sier kuratoren.
Norsk black metal oppleves som enda mer djevelsk enn de andre.
«Paradoks»
Men gitt sin hevngjerrige natur, har black metal, som flykter som pesten fra institusjonell orden, en plass innenfor de ærverdige veggene til et nasjonalbibliotek? – Det er litt av et paradoks, erkjenner Marte-Kine Sandengen, bibliotekets utstillingsdirektør. – Men man kan ikke se bort fra at norsk black metal er en viktig del av den nasjonale kulturarven. En del av vårt mandat er å dele denne arven med publikum, ikke bare med mainstream-kultur som Ibsen, Hamsun og andre store forfattere, men også med uenige stemmer i undergrunnskulturen.
Og så roet black metal seg i lovens øyne og har for lengst gått inn i sedenene.
I dag i Norge kan Dimmu Borgir ses opptre sammen med Nasjonalt Radiosymfoniorkester og Satyricon som ledsager en utstilling på Munchmuseet.
Black metal har også sin anerkjente festival (Inferno), sin egen kategori på Spellemannprisen, sine ambisiøse utøvere i ungdomsmusikkkonkurranser, og dens verdensomspennende popularitet har til og med ført til Utenriksdepartementet. fremmede land. å innvie sine diplomater i det.
Andre steder dør fordommene hardt. I mars avlyste brasilianske myndigheter en konsert av Mayhem, feilaktig mistenkt for å være nynazist.
«Matfan. Ølekspert. Tv-maven. Zombie-evangelist. Profesjonell problemløser.»