Dette fordi du må komme i god tid før billettkontorene åpner for å få tilgang til stedets hellige gral – automaten som deler ut billetter til køen – og dermed regne med å møte en immigrasjonsoffiser samme dag. Jeg vet, jeg kjenner sangen. Denne gangen kommer jeg for å fornye arbeidstillatelsen min, som gikk ut for tre dager siden.
Abonner på vårt nyhetsbrev!
Så du går ikke glipp av noen vitenskapelige nyheter og vet alt om vår innsats for å bekjempe falske nyheter og feilinformasjon!
Klokken syv er vi allerede rundt tretti som teller barna, prøver å ikke gjøre unødvendige bevegelser: Den minste bevegelse får ytterdøren til å åpne seg automatisk og høstluften kommer inn som et vindkast. Det er ganske kaldt denne morgenen.
Rundt ti må jeg gå til skranken. Damen bak er fast: «Tillatelsen din er utløpt, du må starte prosessen fra bunnen av, betale det påkrevde gebyret på 3000 kr ($600) igjen, og du vil få arbeidstillatelsen om elleve måneder. »
…elleve måneder?
Jeg forklarer årsakene til denne forsinkelsen: min kone, Norwegian, har en norsk arbeidsgiver. Antropolog, hans forskning fokuserer på Canada. Derfor bor vi der deler av året. Jeg, som er kanadisk og jobber der på kontraktsbasis, burde jeg uttrykkelig ha forlatt min kone, mine barn og jobben min for å komme hit for å motta et stempel?
Men damen forteller meg at det ikke er hennes feil at vi har valgt å reise til Canada.
Veldig bra, bortsett fra at jeg allerede i juli hadde tatt meg bryet med å sende en epost til immigrasjonstjenesten i Trondheim for å vurdere situasjonen: hvordan sikre riktig fornyelse av tillatelsen min? Ville det vært mulig å løse saken gjennom den norske ambassaden i Canada?
Svaret kom via automatisert e-post: min sak vil bli evaluert i løpet av de neste to ukene. Etter to uker, ingen nyheter. Jeg sendte to e-poster til senere, ingen svar.
«Ah! Men du burde ha skrevet et brev til oss! », svarer damen. «Vi mottar så mange e-poster at vi ikke har tid til å lese dem alle,» fortalte han meg på alvor.
I 2010, et brev i stedet for en e-post? Er du sikker på, frue, at du ikke ville ha foretrukket et syngende telegram?
…
Jeg fikk lyst til å gi fra meg et høyt skrik, som karakteren i Munchs maleri. Behovet kom til meg, som siste utvei, for å fortelle damen om innsatsen jeg har lagt ned de siste årene for å leve som en god nordmann: Jeg gjør mitt beste for å lære språket, jeg gikk opp og ned Besseggen, jeg leste Peer Gynt , jeg hadde Rakfisk, Rømmegrøt og Grandiosa pizza. Selv om hver gang jeg fullførte tallerkenen min.
Hvilket behov er det i dag for å henvise meg til svart arbeid?
Jeg vil ikke høres ut som om jeg holder foredrag i et land som allerede er veldig sterkt på moral, men kan immigrasjonsmyndighetene merke seg de nye virkelighetene i verden? I dette tilfellet, mobiliteten til arbeidere i en globalisert verden, så vel som utseendet til e-post.
Er det allerede for mange nordmenn i Norge til å oppmuntre utlendinger, gjennom denne typen byråkratisk iver, til å forlate landet?
Samtalene som ryster kafeteriaen på skolen min, der afrikanere, asiater og noen andre som kommer fra lenger unna kommer for å lære norsk, får meg til å tenke at disse byråkratiske absurditetene, som jeg langt fra er det eneste offeret for, er på selve roten til en gjennomtenkt strategi. Byråkratiske absurditeter som kan være den institusjonelle forlengelsen av en vanlig fremmedfrykt som i kongeriket Norge ofte tar på seg den uskyldige masken av likegyldighet.
Etter å ha forlatt immigrasjonskontoret dro jeg til en kafé for å skrive dette brevet, som ble publisert i en norsk avis noen uker senere. Jeg trøstet meg selv med å tenke at det fantes folk som var verre enn meg. Alle disse flyktningene, asylsøkere som kunne vente opptil tre år før de fikk svar. På tre år fikk de tid til å integrere seg og lære språket. Når det gjelder barna som gikk i barnehage eller barneskole, var de blitt skikkelige små nordmenn.
Så, en dag da vi ikke lenger ventet det, kom svaret fra innvandringen: søknad avvist. Når familier ikke forlater landet, er det politiet som gjør det, og ankommer ved daggry til et søvnig hus. Dra til flyplassen, på vei til ingensteds. Jeg ville ikke vært den læreren i barnehagen som må forklare vennene mine hvorfor Ali ikke kommer tilbake.
Det er klart at denne bloggen vil snakke om eksil. Han vil snakke om Norge fra en innvandrers ståsted.
Jeg skal også prøve å ta frem etnologklærne mine for å ta opp ulike temaer: klima, litteratur, lys, matlaging, sport, nabokrangel, musikk, kongefamilie, dagligliv m.m.
Så mange temaer som, håper jeg, vil klare å skissere en slags uautorisert etnografi av kongeriket Norge!
«Musikknerd. Øljunkie. Freelance introvert. Uunnskyldende nettelsker. Amatørkommunikatør. Reisenerd.»