…
Tilbakekomsten av en stor motivasjon
Johannes Boe er ikke en mester som de andre, han er en av de store, han er en av de utøverne som vet å utmerke seg i store øyeblikk, hans enorme merittliste beviser det.
Men ting blir ikke alltid som en drøm og sist vinter innså tenoren i faget dette. Uten egentlig å være i sin virksomhet i løpet av januar måned, vil han da lide sin trener Siegfried Mazets vrede.
Etter nok et mislykket løp på Oberhof, på grunn av et dårlig skudd, vil treneren bryte inn på Johannes Boes rom og heve stemmen som aldri før.
«Jeg ble sint og sa til Johannes at det hastet å våkne en måned før OL» indikerer Mazet til TV2.
Overrasket over trenerens ord svarte nordmannen: «For meg var det ingen brann, jeg forble trygg på mine sjanser og fulgte planen min for Beijing. Jeg satte ikke pris på kommentarene hans den gangen, men jeg vet at Siegfried bare vil det beste for meg.
Så jeg fikk se en ny side av karakteren hans, men vær trygg, vi er fortsatt gode venner.»
Resten av historien er kjent med en Johannes Boe som skal vinne tre gullmedaljer i OL før sesongslutt.
Noen måneder senere, bosatt sammen med familien i sitt nye hjem i Kongsvinger, virker Johannes Boe dempet og sulten, klar til å vende tilbake til sitt langsiktige beste.
«Jeg fikk en motivasjonsboost som jeg ikke har hatt de siste par årene. I fjor var jeg ikke på mitt beste. Kanskje det var det jeg trengte.»
Det som motiverer meg nå er å prøve å være best fra den første verdenscuphelgen til den siste. Og også om alt som skjer mellom de to, spesielt verdenene.
Trenerne hans, som er glade for å finne et slikt ønske, vil fortsette å overvåke ham, men vil likevel gi ham friheten til å blomstre og gjøre ting, fra tid til annen, på sin egen måte.
«Johannes ville blitt lei og demotivert hvis vi rammer ham for mye. Utenfra kan det se ut som om vi kan legge mer press på ham, men det ville være kontraproduktivt for ham og for oss. Hvis han kjeder seg, kommer han ikke til møtet.» Du må alltid finne den rette balansen med det.
Jeg skulle ønske jeg var mer som Vetle Sjåstad Christiansen, som er veldig flink til å motivere seg fra en trening til en annen, for på dette området er Vetle en trenerdrøm.
Men vi er alle forskjellige, og det er nettopp disse forskjellene som gjør laget vårt så spennende.» konkluderte Siegfried Mazet.
«Subtilt sjarmerende zombieelsker. Hipstervennlig tv-fanatiker. Profesjonell ølnerd. Skaper.»