Kultur. Norske Jon Fosse, nobelprisvinner i litteratur

Litterære kretser hadde spekulert i flere uker. Til slutt var det nordmannen Jon Fosse som vant Nobelprisen i litteratur denne torsdagen og som etterfølger Annie Ernaux.

Prisen ble tildelt den norske dramatikeren for «hans nyskapende verk», kunngjorde juryen. Svenska Akademien hedret den 64 år gamle forfatteren «for hans nyskapende verk og hans prosa som ga stemme til det ubeskrivelige».

Forfatteren hadde allerede mottatt Ibsenprisen i 2010 for noen vil komme. Hans skrifter er oversatt til mer enn femti språk.

Han mottok også den franske nasjonale fortjenstorden i 2003.

Romanforfatter, essayist, poet, forfatter av barnebøker…

Jon Fosse er en mangefasettert forfatter for hvem form generelt sett er viktigere enn substans, og det usagte er mer avslørende enn ord.

Romanforfatter, essayist, poet, forfatter av barnebøker og fremfor alt dramatiker, Fosse er ikke lett tilgjengelig for allmennheten. Imidlertid er han kanskje den levende forfatteren hvis skuespill er de mest fremførte i Europa.

Med et rundt ansikt og skandinavisk blå øyne, skjegg og skulderlangt hår bleket av tiden, er han en sønn av fjordene født for 64 år siden på vestkysten av Norge. En region rammet av naturelementer og som har bevart språket, det «nynorske» (nynorsk).

Han vokste opp i et pietist-inspirert miljø med en kveker, pasifist og venstreorientert bestefar. En pietisme som den unge Fosse tok avstand fra, og foretrakk å kalle seg ateist og spille gitar i en gruppe, Rocking Chair, før han til slutt omfavnet den katolske troen sent i livet, i 2013.

Etter litteraturstudiene debuterte han i 1983 med svart, røden roman der en ung mann gjør opp med pietismen.

Stilen, preget av tallrike projeksjoner over tid og vekslende synspunkter, vil bli hans varemerke.

Hans siste mesterslag, Septolog –syv kapitler delt inn i tre bind– utnytter møtet til en mann med en annen versjon av seg selv for å reise eksistensielle spørsmål med, som alltid, en sparsommelig og uforutsigbar tegnsetting.

Teater av nødvendighet

Fosse kom til teatret nesten av nødvendighet: uten fast inntekt gikk han tidlig på 1990-tallet med på å skrive begynnelsen av et teaterstykke, han likte det og bestemte seg for å se det til slutten («Noen vil komme»). .

Til syvende og sist er det denne sjangeren som skal sikre sin internasjonale beryktethet. Etter Og vi vil aldri være fra hverandre i 1994, vil fortsette en dag om sommeren, høstdrøm enten Jeg er vinden. Etter å ha brutt en tiår lang pause, er han overrasket over å gjenoppta kontakten med sjangeren i 2021, med stykket «Sterk Vind» (uoversatt).

Frigjør seg fra klassiske regler, ignorerer handlingen, redusert til et strengt minimum, og bruker et enkelt, nedstrippet språk der nøkkelen til forståelse ligger i rytme, musikalitet og pauser. Karakterene deres er ikke særlig snakkesalige. Frasene deres gjentas, bortsett fra noen få minutters endringer, og forblir i spenning.

Det er stillhetene som ofte er ladet med mening og som gjør at mennesker, selv sammen, forblir alene. «Jeg skriver ikke karakterer i tradisjonell forstand. «Jeg skriver om menneskeheten,» tilsto Fosse i 2003 til Le Monde.

I hans stykker «er de sosiologiske elementene til stede: arbeidsledighet, ensomhet, oppløsning av familier, men det vesentlige er hva som er i midten. I mellomrommene, mellomrommene mellom karakterene, mellom de ulike elementene i teksten. Det skjer mer gjennom stillhet, gjennom det som ikke blir sagt enn gjennom det som blir sagt,” sa han.

Hans personlige liv er fullt av feil. Denne seksbarnsfaren, som var gift tre ganger, måtte slutte å drikke på grunn av helseproblemer.

Vi forbinder uunngåelig Fosse med den andre store nasjonaldramatikeren, Henrik Ibsen (1828-1906). Men han er utvilsomt nærmere Samuel Beckett (1906-1989), som han beundrer. I likhet med ham selv sa han at han i den berømte ireren så «mer en teatermaler enn en ekte forfatter».

Et verk som viser et «kraftig ideal»

«Det er alltid veldig vanskelig å gjette og vite» hvordan medlemmene i Akademiet bestemmer seg, som sier de ikke tar aktuelle sosiale eller politiske debatter i betraktning ved tildelingen av prisen, understreker Lina Kalmteg, litteraturjournalist i radioen. (MR).

Som med andre nobelprisvinnere, er juryens overveielser forseglet i 50 år. Medlemmene av akademiet tar som et referansepunkt Alfred Nobels vilje: Prisen må tildeles en forfatter hvis litterære verk har demonstrert et «mektig ideal».

Et ønske noen ganger farget av den geopolitiske situasjonen i verden, påpeker Paul Tenngart, professor i litteratur ved Lunds universitet, i en artikkel. Ta eksemplet med Ivan Bunin, den første russiske forfatteren som ble kronet i 1933, kjent for sine ekstremt kritiske tekster mot det bolsjevikiske regimet og hvis arbeid var forbudt i USSR frem til Stalins død.

En pris som «reflekterer sin tid»?

Siden #MeToo-skandalen som rystet akademiet i 2018, etterfulgt av kontroversen som ble utløst av tildelingen av prisen til den østerrikske forfatteren Peter Handke for hans forsvar av serberne under krigene på 90-tallet på Balkan, har cenacle forsøkt å oppnå en makeover.

I fjor gikk prisen til Annie Ernaux, fransk forfatter av et verk som forteller om frigjøringen til en kvinne av beskjeden opprinnelse, som ble et feministisk ikon. Og den forrige utgaven hadde kronet den britiske forfatteren Abdulrazak Gurnah, født på Zanzibar, som utforsker eksilens, antikolonialismens og antirasismens plager.

«De siste årene har det vært en større bevissthet om at vi ikke kan forbli i et eurosentrisk perspektiv, at vi trenger mer likhet, at prisen reflekterer tiden,» sier Carin Franzén, professor i litteratur ved Stockholms universitet. håper å se den kanadiske poeten Anne Carson vinne prisen i år.

For å respektere denne ambisjonen, konsulterer Svenska Akademien eksterne eksperter for å forstå det nøyaktige omfanget av arbeider som kommer fra andre horisonter. Samtidig viser tallene at veien til likestilling fortsatt er lang. Siden prisens oppstart har kun 17 kvinner vunnet den prestisjetunge litteraturprisen, av totalt 119 vinnere. Og blant de 16 franske vinnerne ble en arabisktalende forfatter utpekt: ​​Naguib Mahfouz i 1988 (Egypt).