Ettersom en slitsom og stadig mer kjedelig debatt om en spiss som allerede har scoret 32 mål denne sesongen dør ut, kommer en annen.
I store deler av kampanjen var det snakk om Manchester Citys tilpasning til Erling Haaland og Erling Haalands tilpasning til Manchester City. Kan Blues venne seg til å spille en direkte spiss etter år med falske 9-ere og angripende midtbanespillere? Kan den norske sensasjonen akklimatisere seg til Pep Guardiolas unike metoder og fortsatt være dødelig i et lag som er mer tålmodig i byggespillet sitt?
Svaret på begge er ja. Haaland har scoret mål i en latterlig takt og City er fortsatt et formidabelt lag etter endringene. Det var problemer og det var ikke helt flytende, men som treneren alltid påpeker, det er fotball.
LES OGSÅ: Ederson-kritikere bør være forsiktige med hva de ønsker for Man City
Den bemerkelsesverdige formen til byen de siste årene var en ytterside. Det faktum at det har eksistert så lenge gjør det desto mer imponerende. De slo rekorder og gikk på seiersrekker uten sidestykke.
De presterte på et ekstraordinært nivå, men de endte opp med å vinne ordinært, selv om ordinært fortsatt er veldig bra i Citys tilfelle. Det er nesten umulig for en idrettsutøver eller et lag å holde seg på det nivået så lenge. Lionel Messi, Michael Jordan, Jimmy Anderson og bare noen få andre har klart det, men det er en sjeldenhet. Det er det som gjør dem så spesielle.
Guardiola har gjentatte ganger sagt at en pensjonisttilværelse er uunngåelig og at han ikke er overrasket over lagets inkonsekvens. Det ville nesten helt sikkert ha skjedd uavhengig av Haalands ankomst. Hvor ville de vært hvis de ikke signerte den i sommer?
Det har vært kamper der Haaland har vist en ensom skikkelse foran, sinne sakte snikende nedover ansiktet hans og fått ham til å se ut som den rødøyde avslutteren han så ofte er tagget med. City slet med å finne sin hovedmann til tider, og det var spesielt tydelig i remisen mot RB Leipzig, da de bommet løp etter løp på perfekt tidspunkt.
Det er imidlertid det som noen ganger skjer med angripere på alle nivåer av spillet. Noen ganger er banene sperret eller mannen merket inn i glemselen. Det er bare fordi Haalands standarder er så latterlig høye at selv et enkelt mål ser ut som et rot. Dette er egentlig ikke tilfelle.
Men kanskje er det et annet problem som sakte brygger i bakgrunnen som kan bli kostbart etter hvert som sesongen skrider frem. Det er når du får sjansen, kanskje den eneste klare runden i et spill, og du tar den ikke.
Mot Leipzig og Nottingham Forest i helgen sløste Haaland bort gylne muligheter som du ville satset på at han ville score. Men du ville være død. Kort tid etter å ha sløst bort disse sjansene, som ville ha ført City to mål foran og sannsynligvis ute av syne, kom motstanderne jevnt.
Det er ikke verdens undergang ennå. Poengene falt mot Forest Sting gitt at de kom bare dager etter å ha slått Arsenal, men det vil fortsatt være mange vendinger i tittelkampen. Å unnslippe en første omgang i Champions League med uavgjort mot et lag av Leipzigs kvalitet er et godt resultat.
Men hva om oddsen kommer når straffen er umiddelbar? City vil ha Champions League mer enn noe annet. Det er tomt. Lederen vet det. Spillerne vet det. Alle vet.
Haaland ble ansatt for å være den manglende lenken for å endelig komme dit. Å være mannen City kan stole på for å score når det betyr mest, å snu lykken til randen av skyldfølelse når presset er på topp, å være den avgjørende faktoren i de grusomme knockout-kampene de har møtt ved så mange hjerteskjærende anledninger.
Han har alle egenskapene til å fortsette å være den mannen. Selvfølgelig gjør det det. Men hans store glipp i kamper med lavere innsats, så vel som hans blanke i kamper mot Manchester United, Liverpool, Arsenal, Chelsea og Tottenham, inspirerer ikke mye tillit.
Men det er ingen tvil om at han nå også vil vie seg til å få slutt på denne debatten.
LES NESTE:
«Gamer. Faller mye ned. Ivrig baconfan. Webaholic. Ølgørd. Tenker. Musikkutøver.»