Tjue år etter verdensmestertittelen i Zagreb mot Ungarn, Stéphanie Cano, husker kapteinen (242 lag mellom 1993 og 2008) et epos som endte med en minneverdig finale der de blå slettet et sjumålshandikap i løpet av de siste sju minuttene.
«Husker du hva du gjorde 4. desember 2003?
Jeg er ikke så flink til å date. Vi måtte være forberedt, ikke sant?
Nei, du spilte mot Australia i den tredje kampen i dette verdensmesterskapet.
En atypisk motstander som fremkaller reise, et reisemål som uansett får meg til å drømme.
Utover finalen og dens ramme, hva minner dette verdensmesterskapet i Kroatia deg om?
Det er den første tittelen, en form for innvielse. Du kan blåse opp brystet. Noen ganger kan du være i god form individuelt og likevel er ikke laget ditt en mester… Og omvendt! Men gjennom hele karrieren er denne medaljen utvilsomt fortjent. Jeg var i god form i løpet av disse fjorten dagene, og kanskje symboliserer Zagreb det beste jeg kunne gjøre.
Du er den første franske kapteinen som vant verden. Er det fortsatt en kilde til stolthet?
Nei. Jeg har aldri tenkt sånn. Jeg var kaptein, og det var allerede en kilde til stolthet. Jeg er verdensmester og det er fortsatt en kilde til stolthet. Å ha vært med armbåndet er bare et pluss.
Har du lagt merke til at først når kapteinen er en ekstrem vinner det franske laget titler?
Det er fordi hun kjeder seg på den lille plassen at hun har gitt biroller. Mer seriøst, fra vingen kan vi bedre se hva som skjer på banen. Vi er litt fjernet fra spillet, vi deltar ikke nødvendigvis mye i konstruksjonen. Jeg husker også at når jeg spilte ville jeg gjerne vært med mer, det virker for meg som det var andre veier å utforske. Når du går tilbake til rollen, er du i hjørnet ditt, du ser ting som andre ikke nødvendigvis ser, du har tid til å tenke, se lagkameratene dine utvikle seg, forstå følelsene deres. Jeg har alltid hatt lyst til å spille som kantspiller, selv om jeg var liten, for å komme og skyte over de norske eller russiske spillerne som med armene hevet måler 2,50 meter. Jeg har prøvd det noen ganger og andre ganger har det fungert. Som ytterpunkt er det også denne siden som er litt utakknemlig, litt rebelsk. Fysisk trener vi hardt, vi må løpe, gjøre god cardio, øke antall tidlige kontringsutganger som er ubrukelige tre av fire ganger. Ja, det er det, det er en frustrerende side ved kantspill. Det er idrettens lov, men du vet at du ikke kan røre noen ball i femti minutter og finne deg selv med kampens ball i hendene, med en kald rygg, all frustrasjonen samlet, og at du ikke har det, så det er ingen feilmargin.
Vi har sagt eller skrevet alt om de siste syv minuttene av finalen mot Ungarn. Er det noe å legge til?
Mange ting er blitt sagt, det er sant. Jeg husker nedlatelsen til ungarerne og deres trener på tidspunktet for uavgjort før ekstraomganger. De vant faktisk denne kampen, men ga oss ballen, da Görbiczs røde kort tvang dem til å starte i undertall. Jeg sier til meg selv i det øyeblikket at de er virkelig dumme. At de glemte å tenke. Faktisk utsetter de mye etter trekningen, til det punktet at jeg forlater møtet uten engang å vente på dommen. De får knuter i hjernen. De forventet seier så mye at de ikke lenger kan planlegge for fremtiden.
Husker du utløseren for dette opprøret?
Det er morsomt fordi alle lever øyeblikket annerledes. Jeg ser meg selv prøve å fortelle Olivier (Krumbholz) at vi må forutse, presse, stjele baller, og han forteller meg at det ikke er et forsvarsproblem, men effektivitet i angrep. Og så bytter jeg med Estelle (Vogein), og jeg ser meg selv slå leir midt på banen i juniormodus, som om jeg forberedte meg på et terrengforsvar. Noen ganger når jeg snakker med jentene om det igjen, husker de ikke alt. Sannheten er at vi alle er i samme delirium. Jeg har inntrykk av at vi alle har fjernet hjernen og aktivert et slags overlevelsesinstinkt dypt inne i oss.
Kielce ble europamestere i 2016 ved å slå Veszprém etter å ha ligget bak med ni mål med tretten minutter igjen. Betyr det at ingenting blir ferdig i håndball?
Det er sant at ting kan skje veldig raskt, at en maktbalanse kan snus raskt.
Hva synes du om de første stegene til de franske kvinnene i VM i Norge?
Vi bør ikke trekke konklusjoner fra kampen mot Angola. De er to kulturer som kolliderer. Vi har alltid hatt litt vanskeligheter mot denne typen sterke spillere, tilstede i den fysiske utfordringen. Det samme skjer med Norge mot Spania, når de stenger hardt, noen ganger med tre spillere. På den tiden konfronterte Ukraina oss nesten systematisk. Dessuten er det ikke helt unormalt å slite mot lag man sjelden møter.
Ytterpunktene har feiret siden starten av turneringen. Hadde du likt å spille på dette laget?
Visst, ballen sirkulerer, vi utnytter utsiden lettere. Det er litt nærmere det nordiske spillet, med spillere som ikke nøler med å utnytte verdensrommet. Jeg benekter ikke noe jeg har opplevd, men kanskje jeg kunne ha uttrykt meg annerledes i denne typen franske lag.
Det var 1000 km lenger nord, men husker du de første skrittene til det franske laget i Trondheim i 1999?
Selvfølgelig husker jeg det. Jeg hadde ikke lenger samme status som i 2003. Noen måneder før dette verdensmesterskapet følte jeg meg ikke bra, det gikk ikke så bra med Olivier. Jeg holdt på å avslutte karrieren med det franske laget. Jeg følte at jeg hadde influensa, klarte meg dårlig, jeg klarte ikke stresset mitt godt, faktisk var det som en ond sirkel med Olivier. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke kunne uttrykke meg på landslaget hvis jeg kunne gjøre det i klubben, og resultatet virket naturlig for meg, jeg måtte ta et skritt tilbake. Sandrine (Delerce) grep inn for å holde meg på bussen da jeg tenkte å reise. Utover medaljen i en så spesiell sammenheng, tror jeg at jeg ble født i det franske laget i 1999. Det var et friskt pust for meg utover ruten og etappen. Karrieren min startet egentlig der, da det kunne gått i helt motsatt retning.
Vekker ikke disse norske bildene også litt nostalgi?
Nei, jeg har ikke hjemlengsel i det hele tatt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det med fare for å mangle ydmykhet, men jeg elsker å se fremover, jeg har virkelig gått videre til det neste. Jeg har det gøy i hverdagen, jeg opplever ting som fascinerer meg, og selv om vi noen ganger forteller noen vitser med vennene våre om denne tiden, er tankene mine virkelig et annet sted.
Hva er det som skjer med deg i dag? Deltar du fortsatt i langdistanseløp?
Jeg har vært fysioterapeut siden 2010 i en liten praksis i Pessac og jeg bor i et lite hus på landsbygda, som lar meg løpe gjennom skogen. Jeg driver fortsatt mye med sport, ja. Jeg starter mange løyper i fjellet. I fjor sommer deltok jeg i et 75 km løp i Pyreneene, et 15 timers løp med alle mine venner og familie på målstreken. Jeg har det veldig gøy. Jeg løper også triatlon som forberedelse. Jeg er ikke ute etter medaljer eller tider, men heller gleden av å sette meg selv i minus, så jeg føler meg i live. Jeg trodde mine gamle bein og gamle knær ikke ville tillate meg å oppleve disse følelsene, men jeg møtte en fysioterapeut som tydeligvis ikke var så ille… Jeg rehabiliterte meg og i dag blomstret jeg for fullt.
Hva er dine fremtidige prosjekter?
Jeg vil gjerne ta en tur igjen i Reunion, nær Mafate-sirkuset, for å nyte denne verdens skjønnhet. Mer enkelt, jeg ønsker å nyte familien min, invitere vennene mine, se de olympiske leker med dem på TV ved bassenget. Enkle ting…
«Matfan. Ølekspert. Tv-maven. Zombie-evangelist. Profesjonell problemløser.»