Mrs Chatterjee Vs Norway – filmanmeldelse: Rani Mukerji gjør for mye når mindre kunne vært mer

Ms Chatterjee mot Norge Det begynner med kidnappingen av Debikas to barn av myndighetene. Debika, desperat, løper bak kjøretøyet sitt i full fart med sin fem måneder gamle datter, som hun ammer, og sønnen, som studerer i en barnehage i nabolaget og som har vist tegn på autisme. Hennes desperasjon øker når hun innser at mannen hennes, Anirudh (Bhattacharya), bare halvhjertet kan fortsette den juridiske kampen for å gjenforenes med barna deres, ettersom han er mer opptatt av å få norsk statsborgerskap. Dette er hvordan Debika bestemmer seg for å få barna tilbake.

Denne kampen for barnevernet, som har vart i ti år og har blitt en diplomatisk konflikt, gjenspeiler de harde erfaringene innvandrere gjennomgår. Selve hendelsen utspant seg som et spent drama, der norske myndigheter reiste flere siktelser mot Chakraborty og hennes ektemann. Paret tapte en rekke appeller om foreldreretten til barna sine, inntil Indias toppledere, Sushma Swaraj og Brinda Karat, grep inn. Debikas situasjon fremhever mangel på kulturell forståelse, inkludering og empati, med autoriteter som motsetter seg hennes oppdragelsesmetoder, som å håndmate barna hennes og dele samme seng. Dette er historien om en desperat mor som er villig til å ta desperate tiltak for barna sine. Rani Mukerji forsto det godt. Skuespillerinnen legger hele sitt hjerte i å skildre Debikas smerte og prøvelse. I denne prosessen velger han oftest å gå for langt i stedet for å vise tilbakeholdenhet med å uttrykke Debikas nød.

Hovedanklagen mot Anirudh er at han ikke deler husholdningsansvar, bortsett fra å være voldelig. Et av de svakeste punktene i filmens fortelling er at den forklarer alt høyt i stedet for å vise hva som var galt i forholdet mellom Debika og Anirudh, som ikke trodde på å hjelpe sin hardtarbeidende kone. Ved å gjøre det utelater filmen detaljene og nyansene som er avgjørende for å etablere en forbindelse med publikum. I hastverket med å presentere Anirudh som en følelsesløs ektemann, ivrig etter å oppnå sine personlige mål, ble karakteren hans endimensjonal. Forfatterne (Sameer Satija, Rahul Handa og Chibber) bruker heller ikke mye tid på å vise hvordan barn takler atskillelse fra foreldrene.

Mens historien er avhengig av Debika, forblir de andre karakterene flate og papp, spesielt de norske. Den eneste skuespilleren som klarer å skille seg ut er Sarbh som norsk advokat med indisk opprinnelse. Han blir med Barun Chanda som en indisk dommer og Balaji Gauri som Debikas advokat for å holde publikum engasjert når en indisk domstol avgjør Debikas varetektsbegjæring. Forvaring av barna falt til Anirudhs bror i India, men Debika får ikke bli med dem. Det er denne lange rettssekvensen som trekker offentlig oppmerksomhet til det sentrale spørsmålet. Den er attraktiv, gjennomtenkt og senker fremfor alt desibelnivået.

En film med en historie så dypt emosjonell som denne trengte mindre melodrama og mer kontemplative øyeblikk. I første halvdel av filmen er det noen få scener der Debika snakker med datteren Suchi, som er i barnevognen hennes, og deler frustrasjonen sin over ektemannens mangel på tilgjengelighet, følelsesmessig og ellers. Disse øyeblikkene gjenspeiler Debikas sinnstilstand mer enn hennes gråt. Filmen trengte flere av disse øyeblikkene. Dette ville ha hjulpet publikum til å forstå situasjonen Debika befinner seg i, fanget i en verden så forskjellig fra sin egen.

Mrs Chatterjee Vs Norway er en historie som måtte fortelles for å minne oss om kraften til en viljesterk mor. Men det burde vært fortalt annerledes, uten å gi etter for den kommersielle kinoens troper.

Mrs Chatterjee vs Norway Film Director: Ashima Chibber
Distribusjon av filmen Mrs Chatterjee Vs Norway: Rani Mukerji, Jim Sarbh, Anirban Bhattacharya, Neena Gupta
Mrs Chatterjee Vs Norway Filmvurdering: 2,5 stjerner

© IE Online Media Services Pvt Ltd