Ms. Chatterjee v. Norge: oppdag den sanne historien om Rani Mukerjees nye film

Traileren på 2:47 minutter for Ms Chatterjee v. Norgesom driver Rani Mukerjee opp på det store lerretet, er det en vanskelig film å se. Devika Chatterjee er på ingen måte Ranis sterke kvinnelige hovedrolle, men hun er kanskje den mest sjelfulle.

Å immigrere til et land der ingen forstår språket eller kulturen din er vanskelig nok. Men for Devika er prisen mye høyere. Hennes perfekt tamme verden blir snudd på hodet over natten når hennes to barn blir tatt bort av den norske fosterfamilien under påskudd om at hun er en «uskikket» mor. Mannen hennes, spilt av Anirban Bhattacharya, er et anker mesteparten av tiden, men snart tar bekymringene hans over å bli nektet statsborgerskap over. Etter en tid må Devika møte en hel nasjon for å få barna tilbake.

Det er en sann historie.

Hele premisset for Ms Chatterjee v. Norge, regissert av Ashima Chibber, er basert på den sanne historien om en Sagarika Bhattacharya. Det hele startet i 2007, da Sagarika giftet seg med geofysikeren Anurup Bhattacharya og det nye paret flyttet til Norge på jakt etter et bedre liv. Ett år senere er Sagarika gravid med barnet deres og returnerer til hjembyen Calcutta for fødselen. Dermed ble Abhigyan født.

I henhold Indian TimesAbhigyan begynte å vise «autistiske trekk» like etter. Mor og sønn kom tilbake til Norge i 2009. I 2010 ble Sagarika gravid igjen, denne gangen med datteren Aishwarya. En stund kjente familien Bhattacharya bare glede.

Men tragedien inntraff snart da Norsk barnevern (CWS), også kjent som Barnevernet, brøt seg inn i parets hjem i 2011 for å passe på Abhigyan (den gang tre år) og Aishwarya (den gang ett år). Et år siden, NDTV CWS hadde mottatt et anonymt tips om at Sagarika hadde slått Abhigyan av en eller annen grunn. Men da de fant ut at hun var gravid (av Aishwarya på den tiden), tok de ingen grep. Det er trygt å nevne her at Norge har en av de strengeste barneverntjenestene i verden, og gir CWS rett til å handle hvis de mistenker at et barn lider. Men som antydet av den to år lange rettssaken mellom Bhattacharyaene og de norske domstolene, som også utdypes i dokumentet Ms Chatterjee v. NorgeSystemet har betydelige mangler.

Barneverntjenesten oppga en rekke årsaker til å fjerne barna og plassere dem i fosterhjem. Først motsatte de seg at Sagarika håndmatet babyen, noe de likestilte med «tvangsmating». Da sa de at barna ikke hadde nok plass til å leke og at foreldrene ga dem «upassende» klær og leker. De fant det også unormalt at sønnen sov i samme seng som faren. Selv i dag, ti år etter at saken ble avsluttet, ser det ut til at CWS sine innvendinger er forankret i et mylder av kulturelle forskjeller. I India vil de ovennevnte erklæringene bli ansett som ugyldige.

Ifølge The Hindu ringte retten til Sagarika «uorganisert, punktlig, mangelfull i struktur og ute av stand til å etablere en skikkelig daglig rutine for seg selv eller familien hennes.» Den slo også fast at foreldrene ikke skulle få møte dem før de fylte 18 år. Beklager, Sagarika og Anurup dro til relevante indiske myndigheter. Etter litt innledende motstand bestemte regjeringen seg for å gripe inn. Etter hvert som saken skapte overskrifter i både India og Norge og barnas besteforeldre organiserte protester og sit-ins i India, fortsatte presset å øke, da utenriksministeren SM Krishna møtte til og med sin motpart. Norwegian i Oslo. å komme til et kompromiss.

Til slutt ble det bestemt at SCF skulle vurdere Anurups bror, Dr. Arunabhas Bhattacharya, en 27 år gammel enslig tannlege, som en mulig varetektsmulighet for barnet. NDTV melder at Arunabhase til og med forlot praksisen sin i Vest-Bengal for å bo i Stavenger inntil han ble tildelt omsorgen for barna og ble tvunget til å delta på vanlige sesjoner med velferdstjenesten og psykologer. Etter lang ventetid ble det bestemt at barna skulle bli betrodd henne.

For Sagarika er kampen imidlertid langt fra over. Hendelsene i de to foregående årene og Anurups økende motløshet (til og med besettelse) av sakens innvirkning på søknaden om statsborgerskap forårsaket en uoverstigelig splid i forholdet deres. I 2012, da barna kom tilbake til India under Arunabhas» omsorg, ble ektemannen og kona sterkt fremmedgjort fra hverandre. Sagarika måtte fortsette å gå til retten for å få omsorgen for barna sine fra ektemannens familie, og sa at svigerfamilien hennes ikke ville la henne komme i nærheten av dem. Seieren kom endelig i januar 2013. Abhigyan og Aishwarya var på vei hjem til moren.

Sagarika returnerte til foreldrenes hjem i Birati, Vest-Bengal for å oppdra barna sine. Gjennom årene meldte han seg på en mastergrad og skrev en bok som heter En mors reise. Med alt som skjer er det vanskelig å tro at hun bare var tjue på den tiden. På spørsmål om muligheten for en teaterutgivelse av historien hans, sa han til The Times of India: » Jeg er glad og begeistret for at turen min var gjenstand for en film. Jeg håper det inspirerer mange andre foreldre hvis barn har blitt kidnappet av Barnevernet til å kjempe tilbake.. Filmen, som åpner 17. mars, har også Neena Gupta og Jim Sarbh i hovedrollene.