Nobelpris i litteratur til den norske dramatikeren Jon Fosse

Det prestisjetunge svenske akademiet har uttalt seg. Nobelprisen i litteratur 2023 ble torsdag 5. oktober tildelt norsk romanforfatter, essayist og dramatiker Jon Fosse.

Den 64 år gamle forfatteren blir belønnet for «sin nyskapende verk og hans prosa som gir stemme til det uutsigelige», erklærte Nobeljuryen i Stockholm.

Arbeidet hans, skrevet på «nynorsk», det vestnorske språket han opprinnelig kommer fra, består av skuespill, romaner, diktsamlinger, essays og ungdomsbøker.

Jon Fosse sa han var «opprørt og litt redd» av Nobelkomiteens valg. Hun etterfølger franske Annie Ernaux.

Med et rundt ansikt og skandinavisk blå øyne, skjegg og skulderlangt hår bleket av tiden, er han en sønn av fjordene født for 64 år siden på vestkysten av Norge. En region rammet av naturelementer og som har bevart språket, «nynorsken» (nynorsk).

Teater

Han vokste opp i et pietist-inspirert miljø med en Quaker-bestefar som var både pasifist og venstreorientert. En pietisme som den unge Fosse tok avstand fra, og foretrakk å kalle seg ateist og spille gitar i en gruppe, Rocking Chair, før han til slutt omfavnet den katolske troen sent i livet, i 2013.

Etter litteraturstudiene debuterte han i 1983 med «Rouge, Noir», en roman der en ung mann gjør opp med pietisme. Stilen, preget av tallrike projeksjoner over tid og vekslende synspunkter, vil bli hans varemerke.

Den ble fulgt av blant annet «The Boathouse» (1989), som ga ham kritikerroste, og «Melancholia» I og II (1995-96), et annet viktig verk.

Hans siste mesterverk, «Septologian» – syv kapitler delt inn i tre bind – utnytter en manns møte med en annen versjon av seg selv til å reise eksistensielle spørsmål med, som alltid, en sparsommelig og uforutsigbar tegnsetting.

Fosse kom til teatret nesten av nødvendighet: uten fast inntekt gikk han tidlig på 1990-tallet med på å skrive begynnelsen av et teaterstykke, han likte det og bestemte seg for å se det til slutten («Noen vil komme»).

Til syvende og sist er det denne sjangeren som skal sikre sin internasjonale beryktethet. Etter «And We Will Never Part» i 1994 fulgte «Un jour en été», «Rêve d’automne» og til og med «Je suis le vent».

Etter å ha brutt en tiår lang pause, er han overrasket over å få kontakt med sjangeren igjen i 2021, med stykket «Sterk Vind» (uoversatt).

I følge hans norske forlag Samlaget er tekstene hans oversatt til femti språk og verkene hans har blitt fremført mer enn tusen ganger rundt om i verden.

Frigjør seg fra klassiske regler, ignorerer handlingen, redusert til et strengt minimum, og bruker et enkelt, nedstrippet språk der nøkkelen til forståelse ligger i rytme, musikalitet og pauser.

«Jeg skriver om mennesker»

Karakterene deres er ikke veldig pratsomme. Frasene deres gjentas, bortsett fra noen få minutters endringer, og forblir i spenning. Det er stillhetene som ofte er ladet med mening og som gjør at mennesker, selv sammen, forblir alene. «Jeg skriver ikke karakterer i tradisjonell betydning av begrepet. Jeg skriver om mennesker,» betrodde Fosse i 2003 til Le Monde.

I verkene hans er «de sosiologiske elementene til stede: arbeidsledighet, ensomhet, familiesammenbrudd, men det vesentlige er hva som er mellom dem. I mellomrommene, feilene mellom karakterene, mellom de ulike elementene i teksten. Det kommer mer gjennom stillhet, gjennom det som ikke blir sagt enn gjennom det som blir sagt,” sa han.

Hans personlige liv er fullt av feil. Denne seksbarnsfaren, som var gift tre ganger, måtte slutte å drikke på grunn av helseproblemer.

Selv om det var ekstremt vanskelig å iscenesette, fant verkene hans innflytelsesrike utsalgssteder i utlandet. I 2007 rangerte Daily Telegraph ham som nummer 83 i sin rangering av de 100 levende geniene.

I et land som har produsert få forfattere hvis suksess har krysset grensene, bortsett fra detektivromaner, forbinder vi uunngåelig Fosse med den andre store nasjonale dramatikeren Henrik Ibsen (1828-1906).

Men han er utvilsomt nærmere Samuel Beckett (1906-1989), som han beundrer. I likhet med ham selv sier han at han i den kjente iren ser «mer en teatermaler enn en ekte forfatter».

Med Reuters