Den gode forretningen
Med utviklingen av fornybar energi har strømlagring blitt et stort tema. Norge, med sine naturressurser, er i første posisjon til å lede bevegelsen. Dekodet.
Den tyske forbrukeren vil endelig kunne bytte ut vindkilowattimer mot norske hydrokilowattimer. I februar i fjor ble den tysk-nederlandske nettoperatøren TenneT og den norske operatøren Statnet enige om å finansiere et sjøkabelprosjekt. Norge, som i økende grad er knyttet til kontinentet, ønsker å forvandle sine enorme demninger til elektrisitetslagre gjennom pumpede energioverføringsstasjoner (STEP). Dette lageret, som består i å hente vann fra demninger ved hjelp av pumper, vil gjøre det mulig å bedre styre utviklingen av intermitterende energi på kontinentet. Norge, som ikke er en del av Den europeiske union (EU), ville dermed bli hjørnesteinen i den europeiske energiomstillingen. Brussel er ikke et paradoks!
EU er et offer for sin grønne politikk
Den raske utviklingen av fornybar energi (Renewable Energy) gjenoppstår risikoen for en blackout i EU. For å beskytte seg mot de resulterende uopphørlige trafikkvariasjonene, er medlemslandene tvunget til å investere tungt i nettverkene sine. Polen og Tsjekkia, for eksempel, utstyrer seg for tiden med transformatorer og nye linjer for å beskytte seg mot strømmen av fornybar energi som renner over fra deres tyske naboer. Men selv land med de mest moderne nettene er pålagt å opprettholde termisk produksjonskapasitet, for eksempel gass- eller kullkraftverk, for å kompensere for tilfeldige strømmer. Mens utviklingen av smarte nett (intelligente nettverk) Skulle bidra til at EU bedre balanserer nettet, vil fortsatt utvikling av fornybar energi i Europa tvinge land til å utvikle en annen løsning: elektrisitetslagring.
Lagringsteknologier, som batterier, hydrogen eller på sikt elbilbatterier, er imidlertid ennå ikke modne. Foreløpig er det bare STEPs som kan tilby økonomiske, effektive og storskala lagringsmuligheter. «Hydraulikk er uten tvil det mest fleksible produksjonsmiddelet. Å bruke det til å balansere nettverket er ikke en ny løsning. Før vi stoppet hydraulikksystemet i løpet av natten. I dag stopper vi det når det er mye vind.» forklarer Jean-Marc Roudergues, STEP-ekspert ved Electricity Transport Network (RTE), et datterselskap av EDF. Norge er det eneste landet i Europa som har tilstrekkelig hydraulisk lagringskapasitet; De er i størrelsesorden 50 milliarder kubikkmeter i reservoarene og innsjøene, eller 85 TWh. Dette representerer 50 % av kapasiteten som er tilgjengelig i Europa i dag. Videre koster byggingen av et STEP tre eller fire ganger mindre enn i Sveits eller Østerrike. Statkraft, Norges EDF og andre norske vannkraftprodusenter tror de kan levere 15 til 20 GW ny kapasitet. Ideen om at Norge skal bli Europas batteri ble født i Oslo i 2011, da en studie fra det tyske rådgivende miljørådet (SRU) plasserte dette landet som nøkkelen til Tysklands energiomstilling. På den tiden blomstret fornybar energi i Tyskland; dens andel av primærenergiforbruket økte fra 2,9 % til 9,9 % mellom 2000 og 2010. Ifølge Berlin vil en bedre balanse i nettverket takket være norske demninger tillate Tyskland å nå 100 % fornybar energi innen 2050. SRU anslår til og med at Norge kan gi 42 GW, takket være nye sammenkoblinger, av de 60 GW som trengs for tyske behov.
Håp og skotsk dusj
Oslo ser dette som en økonomisk mulighet. «Landet ønsket å utnytte variasjonen i energipriser for å kjøpe, på sitt laveste nivå, energien produsert i overkant av tyske vindturbiner og solcellepaneler, og selge den videre når etterspørselen og prisene økte.» forklarer Anne Therese Gullberg, forskningsdirektør ved Oslo klima- og miljøforskningssenter (Cicero). Oslo drømmer da om å være Europas batteri.
Det første trinnet i denne strategien er å utvikle sammenkoblinger med kontinentet. Norge har allerede flere, spesielt med Danmark, som har klart å øke andelen fornybar energi i sin strømmiks til 40 %, hovedsakelig vindenergi. I tillegg til Tyskland og Danmark ønsker Oslo å øke forbindelsene med Sverige, Nederland og Storbritannia. Men veldig raskt forsvinner entusiasmen. Studier startet siden 2011 viser at Norge først må investere i sitt nettverk og demninger for å utvikle lagringskapasiteten. «Vi må for eksempel forbedre responstiden til våre demninger for å kunne følge endringer i etterspørselen.» forklarer Michael Martin Belsnes fra Sintef, den største uavhengige vitenskapelige forskningsorganisasjonen i Skandinavia. Norge, som kun har 1,3 GW pumpekapasitet, må også finansiere bygging av nye STEP, hvis miljøkonsekvenser bekymrer en del av befolkningen, som er motstandere. «Elektro-intensive» selskaper, som den norske aluminiumsprodusenten Norsk Hydro, slutter seg til protesten i frykt for at prisen på en kilowattime skal øke. Men hovedhindringen er reduksjonen av prisklassen i Tyskland. «Utviklingen av solenergikapasiteter i Tyskland hadde den paradoksale effekten at prisforskjellen per kilowattime i løpet av dagen ble redusert, noe som undergravde lønnsomheten til alle lagringskonsepter.» forklarer Jean-Marc Roudergues.
Lagringsteknologier
Mens pumped power transfer stations (PTS) står for 99 % av verdens elektrisitetslager, utvikler andre teknologier seg raskt. For eksempel eksperimenterer Tyskland og Frankrike for tiden med hydrogenlagring. Utbyttet er imidlertid halvparten av renseanleggene. Luksus-elbilprodusenten Tesla har på sin side utviklet et innenlands litiumbatteri, Powerwall. Men livssyklusen er for kort, omtrent ti år. Fremfor alt tillater ikke deres kapasitet på 3 eller 4 kWh storskala lagring. En Sintef-studie hadde det gøy å sammenligne ytelsen til Norges største demning, Blasjodammen, med ytelsen til et Powerwall-batteri. Resultatet viser at det vil være nødvendig å installere en serie Powerwalls med en lengde tilsvarende 12 ganger jordens omkrets, til en kostnad av 2,8 milliarder dollar, for å nå demningens kapasitet.
Norge: batterimål for 2020
Oslo ender imidlertid opp med å overbevise sine partnere, og stoler spesielt på konkurranseevnen og fleksibiliteten til produksjonskapasiteten. «I vårt hovedscenario er forskjellen [avec le gaz] Det vil være 0,40 til 0,50 kroner. [de 0,042 à 0,052 euro] per kilowattime til fordel for Norge», Magnus Korpas, vitenskapelig rådgiver for Sintef og professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), tilbakekalte i slutten av 2014. Kabelen mellom Tyskland og Norge, verdsatt mellom 1.500 og 2.000 millioner euro, bør se dagens lys i 2019. «Bare med utviklingen av dette nettverket vil vi kunne erstatte kjernekraft og kull.» forklarte Robert Habeck, energiminister i delstaten Schleswig-Holstein, hvor kabelen vil nå. Samtidig signerte Oslo byggingen av nok en sjøkabel med Storbritannia. Denne kabelen, som vil koste 2 milliarder euro, vil tillate London å stabilisere nettverket sitt mens landet planlegger å installere 30 GW offshore vindturbiner langs kysten. Takket være disse sammenkoblingene kunne «European Battery»-prosjektet se dagens lys på mellomlang sikt, fordi lagring snart kan bli avgjørende. «Med opptil 30 eller 40 % fornybar energi i blandingen, er det mulig å balansere et nettverk i europeisk skala med dagens teknologier og til en akseptabel kostnad. «Utover det er det litt ukjent, og vi må forestille oss innovative løsninger.» forklarer Michel Béna, direktør for intelligente nettverk, smarte elektriske nettverk, i RTE. Utover 40 % vil prisene sannsynligvis bli svært volatile på kontinentet igjen, noe som gir batterikonseptet all appell. Norge er godt klar over denne muligheten. «Det europeiske batteriprosjektet kan ta ti år å komme i gang, men uansett hva som skjer, vil vi bli tvunget til å utvikle betydelig lagringskapasitet på det gamle kontinentet, spesielt hvis landene følger EUs mål.» oppsummerer Anund Killingtveit, professor ved NTNU og spesialist i vannteknikk. I mellomtiden vever Oslo sitt nettverk i Europa for å bli en sentral aktør i den europeiske energiomstillingen.
«Gamer. Faller mye ned. Ivrig baconfan. Webaholic. Ølgørd. Tenker. Musikkutøver.»