Om ettermiddagen 21. februar 2002 sto Ansgar Gabrielsen og Alf Bjarne Johnsen ansikt til ansikt på et fortau i Oslo. Den første var daværende næringsminister i Norge; den andre ledet den politiske delen av landets hovedavis, Verdens Gang. Hvor rart det kan virke, ville historien til det moderne styret, etter dette tilfeldige møtet, bli skrevet om.
«Jeg vil se deg om en time. «Jeg har gode nyheter å fortelle deg,» sa ministeren. Litt senere, på kontoret sitt, forklarte hun journalisten at selskaper i Norge ikke hadde nok kvinner i styrene sine. Landet hadde mer enn 2000 administratorer, men bare 6% var kvinner. Denne prosentandelen hadde knapt endret seg på årevis; Tidligere regjeringer hadde snakket om å heve den; Bedriftsledere forsikret at denne satsen naturlig ville øke etter hvert som flere kvinner begynte i virksomheten. Men ingenting hadde skjedd. Derfor besluttet statsråden å tvinge de største norske selskapene, inkludert de som er notert på børs, til å øke kvinneandelen i styrene til 40 %.
Bjarne Johnsen stusset. Ingen regjering i verden har noen gang tvunget børsnoterte selskaper til å gjøre denne typen ting, selv ikke i et land som er så likestilt som Norge. «Sjokket var enda større fordi disse kommentarene ble gitt av en konservativ,» minnes journalisten, «og fordi han ikke hadde konsultert sitt parti eller til og med statsministeren.» Dagen etter dukket artikkelen hennes opp på forsiden av avisen hennes med overskriften: «Nærings- og industriministeren er lei av herreklubben: han vil tvinge kvinner til å være en del av styrene.»
Fire uker med pappapermisjon
På den tiden var det vanskelig å tro at han en dag skulle nå sine mål. Men ideen var langt fra å forårsake protester. Vi var i Norge, et land der feminismen virker dypt forankret i det nasjonale temperamentet. På 1980-tallet hadde parlamentet allerede godkjent en lov som satte minimumsprosenten av begge kjønn i representasjonen av innbyggere på alle nivåer til 40 %. Og politiske partier begynte å bruke kvotering for å få flere folkevalgte. Som et resultat har andelen kvinner i parlamentet holdt seg på 36 % det meste av det siste tiåret, mer enn det dobbelte av det globale gjennomsnittet.
I Norge straffes menn økonomisk dersom de ikke bruker «pappakvoten», fire uker dedikert til den nyfødte, og det er snakk om å utvide denne permisjonen til ti uker. Dette ville vært bra, mener en forretningskvinne, for så lenge arbeidsgivere ikke tenker på en ansatt at «denne mannen vil forsvinne når babyen blir født», vil ingenting egentlig endre seg for kvinner i næringslivet.
Hun har rett: Mens kvinner jevnt og trutt har steget til toppen av politiske institusjoner, har de gjort liten fremgang i privat sektor. Etter fullførte studier blir uforholdsmessig mange av dem tjenestemenn, sykepleiere eller lærere. Bare en liten prosentandel velger selskapet og et enda mindre antall når toppen av hierarkiet der, som Gabrielsen observerte. Og så ? vi kunne replikere. Hvis det er viktig for et parlament å gjenspeile befolkningen, er ikke styrets hovedoppgave å maksimere selskapets fortjeneste? Det viser seg at nasjonalforsamlingen ikke delte denne oppfatningen. Til tross for tvil uttrykt av noen medlemmer av det konservative partiet, ble kvoter vedtatt av parlamentet på slutten av 2003.
Mens statseide selskaper ble pålagt å nå 40 % nesten umiddelbart (de fleste var allerede i nærheten av det), hadde offentlige selskaper frem til midten av 2005 på å gjøre det. [Ce délai semble avoir été assoupli.] Ellers vil loven bli formelt brukt, og i 2007 vil de motstridende bli «oppløst ved rettsavgjørelse eller konkurs.» Rundt 500 selskaper er berørt av loven. Og flere hundre mann må trekke seg fra rådene.
Gabrielsen skrev historie. Men hvorfor handlet han slik? «Ikke på grunn av feminisme,» svarer hun i en skarp tone. Hun hadde lest, sa hun, studier som viser at jo flere kvinner som har ansvaret, desto bedre er selskapets økonomiske resultater. Og siden han var industriminister, måtte han handle. Videre, legger Gabrielsen til, har ikke bedrifter råd til å ignorere så mye potensielt talent. Spesielt siden Norge har brukt så mye på utdanning av innbyggerne at mer enn 60 % av unge universitetsutdannede nå er kvinner.
Denne situasjonen er ikke spesifikk for Norge. I 21 av verdens 27 rikeste land er jenter minst like mange som gutter i høyere utdanning. Disse utdannede kvinnene går inn i arbeidsstyrken i hopetall: mannlige leger forventes å være i minoritet rundt 2012 i Storbritannia og rundt 2020 i Canada. Britiske advokater under 40 er det allerede.
Men hvis det er ett sted hvor en mann klamrer seg til setet sitt, er det i styret. Bare 14 % av direktørene i de 500 beste selskapene i USA er kvinner, og dette tallet synker til 10 % eller mindre i de fleste vesteuropeiske land. Som Gabrielsen påpeker, forblir mange styrer «slags klubber» hvis medlemmer har studert, jaktet eller spilt golf sammen og adjungerer hverandre. Kommersielt sett gir ikke dette mye mening, mener han. Men siden ting aldri ville ha endret seg av seg selv, slapp han det han selv kaller en «atombombe».
I juli hadde styret 16 % kvinner
Da Une Amundsen, grunnlegger av programvareselskapet SuperOffice, hørte om kvotene, spurte hun hvor hun skulle finne alle de kvinnene. Regjeringen svarte at den hadde en database som inneholder gjenoppta av mer enn 3500 personer som møter profilen. Hovedarbeidsgiverorganisasjonen hadde en annen liste. Men for Amundsen handler det ikke om å henvende seg til en slags «online dating-tjeneste» for å finne en manager. En kvinne sitter allerede i styret på fire medlemmer og har ingen planer om å legge til en annen. «Hvis vi blir tvunget, vil jeg ta med datteren min eller min kone.» Laila Dåvøy, barne- og familieminister, har ansvar for å gjennomføre loven. «Kvinner representerer halvparten av den voksne befolkningen. Hvorfor skal de ekskluderes fra næringslivet? Selvfølgelig bør menn dele makt med kompetente kvinner.» Men er det nok kompetente kvinner? Tydeligvis, svarer Laila Dåvøy. Noen menn sitter i ti eller tjue styrer. Har de nok tid til å være kompetente? Men ville staten virkelig stenge et selskap bare fordi det ikke gir kvinner nok betydning? Dette vil ikke være nødvendig, forsikrer statsråden. «Bedrifter må allerede følge mange lover. «De vil oppfylle denne forpliktelsen som med alle andre.»
I juli i fjor økte antallet kvinnelige styremedlemmer fra 6 % i 2002 til nesten 16 %. Blant børsnoterte selskaper stiger dette tallet til 22 %, og setter Norge først i verden, ifølge en global undersøkelse blant mer enn 1800 selskaper. Men vi er fortsatt langt fra de nødvendige 40 %.
Antall kvinner i norske styrer vil imidlertid trolig fortsette å vokse, fordi menn som Andrew Armour henter dem inn, uten fanfare. Andrew Armour er administrerende direktør av Revus Energy, et oljeselskap som bestemte seg for notering på Oslo Børs i begynnelsen av året. Ivrig etter å fullføre operasjonen før nedgangen i aktiviteten om sommeren, hadde han bare åtte uker på seg til å finne fem medlemmer til sitt nye styre. Da han fikk vite om gebyrene trodde han det var en spøk. Så sa han til seg selv: «Dette er galskap. Hvor finner jeg kvinner som kan om olje og er tilgjengelige?» En talentspeider ga ham en liste over kvinner, men ingen av dem passet regningen. Etter som ukene gikk innså han at han egentlig ikke trengte folk med like sterk petroleumsbakgrunn som hans og de andre styremedlemmene. Det var bedre å ha kvinner som kjente Oslos finanskretser og hadde en dokumentert merittliste innen forretningsstrategi. Han endte opp med å grave fram to sjeldne edelstener. Rekrutteringsprosessen, insisterer Andrew Armour, var ikke spesielt vanskelig. «Jeg måtte uansett velge rekruttene nøye, for da måtte jeg leve med dem i tre år. Kvinner eller menn, det er ingen forskjell.»
Det er laget et eget opplæringsprogram.
Uansett det endelige utfallet av politikken for å fremme likestilling, har kvotering allerede endret livene til hundrevis av kvinnelige gründere i Norge. En kveld i Oslo deltok jeg på en gallamiddag for å hedre kandidater fra Female Future, et program laget av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) etter vedtakelsen av kvoteloven – som den er fiendtlig mot – å lære opp kvinner i administrative funksjoner. Mer enn 400 personer har allerede fått denne opplæringen og nesten en tredjedel har fått tilbud om styreverv i et stort selskap.
Lisa Cooper, Thales kundedirektør for Norge, deltok i den første Female Future-klassen. Deretter gikk han inn i styret for det store norske konsernet Simrad Optronics, spesialisert på militærelektronikk. Tanken om at utnevnelsen hans kunne vært utløst av kvoteloven plager ham ikke i det hele tatt. — Dette er et stort fremskritt for den jevne nordmann, for de siste to årene har folk innsett at det kan være et problem, sier han. Og i den gode gamle gutteklubben må noen si til seg selv: «Kanskje vi må gjøre noe». Ingvild Myhre trengte ingen spesiell opplæring: han satt allerede i fem styrer og var det administrerende direktør fra telekommunikasjonsgruppen ID Klynge. Siden innføringen av kvoter ringer telefonen din mer og mer med tilbud om en administratorstilling. Han liker imidlertid ikke den nye loven. «Jeg foretrekker å bli valgt inn i et råd fordi jeg er kvalifisert for stillingen og ikke fordi jeg er kvinne,» forklarer hun. Dette er hva mange av mine kolleger mener, men tallene viser at det fortsatt er svært lavt antall kvinner som kommer inn i styrene. Så hva skal man gjøre?» Ja, hva skal man gjøre? I Storbritannia, der den siste statistikken viser at nesten en tredjedel av selskapene som utgjør aksjemarkedsindeksen FTSE 100 har et helt mannlig styre, Meg Munn, minister med ansvar for likestillingspolitikk, sier hun ikke er for kvotering. «De risikerer å være kontraproduktive. «Jeg vil ikke at en sjef skal si: «Vi gir denne kvinnen jobben, og så når vi kvoten vår.'» Mener Meg Munn britiske selskaper bør ha flere kvinnelige direktører? Sånn ser det ut. «Mangfold lar oss ta bedre beslutninger, ansette kvalifiserte folk, forbedre selskapsstyringen og til slutt ha et bedre og mer effektivt selskap.» Så hva bør gjøres? «I mange tilfeller trenger bedrifter rett og slett å tenke annerledes når det gjelder å rekruttere og beholde ansatte.»
Dette virker som en fornuftig posisjon. Problemet, som historien har vist, er at fornuften alene neppe produserer endring. Hvis Norges erfaring viser noe, er det at kvoter kan være kontroversielle og noen ganger vanskelige å håndheve. For erfarne ledere kan de også være irriterende. Men de kan representere den eneste måten tusenvis av talentfulle kvinner snart vil ha en mening om hvordan virksomheter rundt om i verden drives.
«Subtilt sjarmerende zombieelsker. Hipstervennlig tv-fanatiker. Profesjonell ølnerd. Skaper.»