Norge: Pressens eldorado?

I fire år har Norge ledet verden Rangering av reportere uten grenser (RSF). av pressefriheten, en referanse i saken. Hele Nordens Europa har etablert seg som modellen å følge på dette området. Hvilke tiltak kan sikre et så gunstig miljø for informasjonsaktører i Nord-Europa? Er bildet av vår kollegiale modell så urokkelig som de siste årenes rangeringer tilsier? Dekodet.

Norge, verdensledende innen pressefrihet

Pressefrihet, en integrert del av menings- og ytringsfriheten, har vært garantert i lang tid på den internasjonale scenen. Artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter slår fast «beskyttelsen av pressefriheten», og det samme gjør artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, hvis rettslige del er Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Beskyttelsen av journalisters informasjonskilder er ment å være garantert, uten unntak eller begrensninger.

Angrepene på denne pressefriheten er imidlertid mange og i et stort antall land. Hindringer for journalistyrket, som fangst, tortur eller drap på medlemmer av dette yrket, er selvsagt ikke et problem i det norske samfunnet. Men i dette nordeuropeiske landet er det fullt mulig å hindre pluralismen eller uavhengigheten til redaksjoner: finanspolitisk, økonomisk eller politisk press kan oppstå. Dette er imidlertid ikke tilfelle, og Norge har hatt førsteplassen i RSF-rankingen i fire år på rad, samtidig som de har vært medlem av topp tre siden indeksen ble opprettet i 2013.

RSF-indikatoren er bygget på en økende skala: 0 tilsvarer ingen hindring for pressens handling, 100 tilsvarer total undertrykkelse. Norge oppnår praktfulle 7,84 i 2020-rankingen, den siste utgaven som kronet sine skandinaviske naboer Danmark og Finland på andre og tredje plassering.

Et spesielt gunstig juridisk, politisk og kulturelt rammeverk

Årsakene til en så merkbar situasjon er mange i dette tynt befolkede landet, men med en høyt utviklet informasjonskultur. For det første har befolkningen selv, gjennom sine kulturelle vaner, en tendens til å favorisere en sterk innvirkning fra pressen på samfunnet. Mens bare én av ti franskmenn sier at de betaler for å få informasjon elektronisk, sier tre ganger så mange nordmenn at de har abonnert på nett. Merk at denne frekvensen er den høyeste ifølge en studie Reuters Når det gjelder emnet, er det mulig takket være en enestående Internett-penetrasjonsrate, som plasserer den på toppen av verdensrangeringen av tilgjengelighet for Internett-tilkobling: 99%.

Tekniske ferdigheter og kulturelle aspekter er ikke de eneste spakene: profesjonen i seg selv er en referanse blant sine kolleger over hele verden. Norsk presse respekterer omhyggelig et solid etisk charter, delt og vist med jevne mellomrom i alle redaksjoner, som bekrefter sektorens kamp mot «skjult reklame» eller «medienes varsomhet i dekning av selvmord og selvmordsforsøk.» eller «kriminelle saker». ” Videre har norske aviser en tendens til å være mindre politiske, i motsetning til en rekke redaksjoner rundt om i verden. Disse faktorene gjør profesjonen mindre følsom for ønsket om å regulere sin arbeidsfrihet, på grunn av et selvpålagt etisk rammeverk.

Det lovgivende apparatet er en viktig forsvarer av denne tilnærmingen til pressefrihetens forrang. Generelt er norske lover ikke særlig restriktiv : «Nordmenn er mindre tilbøyelige enn franskmenn til å lovfeste alt” som oppsummert av Georges Chabert, professor i historie ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Kampen mot konsentrasjonen av mediene, for å garantere et flertall av aktører for en fri presse, startet i 1997, med loven om medieeierskap. En pressegruppe har da forbud mot å eie en medieportefølje med mer enn 40 % av det totale publikummet. Teksten ble i 2016 erstattet av lov om åpenhet i medieeierskap, i norsk lovgivnings begrensningslogikk: ingen numerisk grense er satt, men rett til Meditilsynet (Medietilsynet) for å få tilgang «informasjon om medienes eierstruktur og gjøre den tilgjengelig for allmennheten«.

Selv om det ikke finnes kvantitative rammer i norsk medie- og presselov, har Kultur- og religionsdepartementet i oppgave å «Garantere tilgang til pluralisme på TV, radio og aviser.«og som sådan kan kontrollere medieinnhenting.

Alle disse elementene, lovgivendejuridiske, kulturelle og tekniske, tilbyr gunstigere miljø som han for tiden tilbyr pressen for å utøve deres funksjoner.

Hindringer som dukker opp i horisonten

I en global kontekst med økende autoritarisme, og nå i sammenheng med en global helsekrise, lider pressefriheten under en nedgang, selv i europa. Fire av de fem største dråper I RSF 2019-rangeringen blir de observert på kontinentet. Nord-Europa er fortsatt det klart beste landet for å utøve fri presse, men spørsmål er legitime også i denne regionen. Sverige mistet nylig en plass på grunn av «resurgence of cybermobbing», mens Nederland (femte i RSFs rangering i 2020) tilbyr politibeskyttelse på heltid til to journalister som spesialiserer seg på kriminelle organisasjoner.

litt friksjon De er ansvarlige for disse resultatene: fiendtlighet mot myndighetene, trakassering og til og med trusler som har blitt vanlig i nettverkene. En kommisjon har derfor fått i oppgave å foreta en full gjennomgang av ytringsfrihetens vilkår: sikkerheten til journalister og frykten for selvsensur på grunn av digitale trusler er prioritet.

Tilliten til det politiske systemet har også blitt svekket den siste tiden: Det ble lansert et populært begjæringsinitiativ mot straffelovens artikkel 185, hvis modifikasjon antydet mulige konsekvenser for ytringsfriheten, mens denne artikkelen i utgangspunktet tar sikte på å kjempe mot «forebygging av hatefulle og diskriminerende handlinger.» uttalelser». Et av landets største medier, Verdens Gang, reiste til og med sak mot Riksadvokaten for å nekte innsyn i nødvendige dokumenter i en sak om bruk av skytevåpen fra politiets side. I medias øyne utgjør denne oppførselen » en uakseptabel hindring.» […] til mediekontrollfunksjonen.» Disse bekymringene er imidlertid lysår unna tilstanden med pressefrihet i andre regioner i verden, noe som sier mye om vitaliteten til den norske mediesektoren.

Et eksempel er Becker mot Norge-saken, sendt til EMD 5. oktober 2017: Becker, en journalist fanget av en kilde hvis falske opplysninger ble publisert og hadde en sterk innvirkning på finansmarkedene, ble gitt rett til ikke å møte i rettssaken mot informasjonsleverandøren din, gitt at din tilstedeværelse er ikke nødvendig for å få tak i alle elementene i filen og respekt for kildene. Norge, en mønsterstudent, slutter aldri å stille spørsmål ved subtiliteten i grensene for pressefrihet.

På denne måten forblir Norge på toppen av rangeringen på mange måter, takket være effektive juridiske tiltak og et spesielt gunstig sosialt økosystem. Den neste utfordringen for landet, så vel som dets hypertilknyttede skandinaviske naboer, vil være å dempe fremveksten av tvilsom journalistikkpraksis på grunn av fremveksten av digital teknologi. Alle kort er på hånden for nok en norsk suksess på dette området.