«Patrianos»: den burleske innsatsen til Art

Terroristlærlinger forlater sine mørke prosjekter for gledene på landsbygda… Det er den burleske, men vunne innsatsen i denne Art-serien.

Av Victoria Gairín

duEn frisk vind, som kommer fra nord, blåser over serien. To år etter å ha vunnet prisen for beste gruppeprestasjon og prisen for videregående elever på Canneséries, ble de brukne armene til landsmenn de lander i kunst med sin andel av burleske situasjoner som er Monty Python verdig. Kan vi få folk til å le ved å begi oss inn på terrorismens territorium? Slik forsvarer Izer Aliu og Anne Björnstad, skaperne av dette nye uklassifiserbare fenomenet. Til å begynne med er vi forundret over banen. Adil, Tariq og Khabib, tre radikale islamister, forlater Oslo og slår seg ned på en gård midt på den norske landsbygda for å forberede et terrorangrep. Takket være Tariqs kunnskap om kjemi skal trioen kunne lage en bombe.

Ja, men nå vil ingenting gå som planlagt. De tre medskyldige må ikke bare forholde seg til ankomsten til en barndomsvenn, Marwan, og hans barnebarn Kiki, som har kommet for å gjemme seg på gården, men også og fremfor alt med alle innbyggerne i byen som ikke stopper. blande seg inn i deres virksomhet. Det skal sies at for å dekke over sine mistenkelige aktiviteter, har de forniklede føttene ikke funnet noe bedre enn å relansere gårdens meieriproduksjon og lage ost…halal. Ideell for å generere buzz på sosiale medier og vinne gårdssubsidier, vil denne nye aktiviteten raskt bli regionens kjære (Telemark) og generere uventet entusiasme blant lokalbefolkningen. Spesielt siden Adil, Tariq, Khabib og Marwan vil omgi seg med helt eksentriske karakterer: en motorsykkellærer, en politikvinne på fritiden som svarer på Ingeborgs søte navn, en alkoholisert hippie med tvilsom sans for humor, en nabogeit som avler litt tungvint, eller Adils søster, som er en hit i rådhuset med sitt etsende enmannsshow om kvinnenes situasjon i Pakistan. Gjennom disse åtte kaustiske episodene holder vi styr på hele denne lille verdenen som aldri slutter å ta seeren på feil fot. «Ideen var å dekonstruere mottatte ideer om immigrasjon, islam, spenninger i samfunnet, men også om den landlige verden og den antatte pasifismen i de skandinaviske landene, samtidig som man tar for seg kultursammenstøtet. Det er bare ikke nødvendigvis effekten du tror! » sier Anne Björnstad. Forfatteren, regissøren og produsenten er ikke i sitt første forsøk, da vi skylder henne, i samme litt oppstrakte ånd, det utmerkede liljehammer (2013) som fulgte eventyrene til en New York gangster rett fra Sopran, i en liten norsk by.

knitrende stemning Med landsmann, Vi er i krysningspunktet mellom sjangere. Midtveis mellom en fabel og en svart komedie, blir serien revet med av talentet til skuespillerne – som multipliserer kameraets komiske ansikter for å kommentere situasjonene som finner sted på skjermen – og av vendingene i manuset som er helt utenom det vanlige.. Sannheten er at det å risikere å gjøre tre (påståtte) terrorister på jakt etter mening kjærlige og kjærlige er en farlig øvelse, som også er farlig i et land som Norge, dypt preget av Utoya-tragedien i 2011… En snublestein diskutert lenge blant serieskaperne som endte opp med å bestemme: selvfølgelig må man også le av det som skremmer samfunnet! Men er det ikke fremfor alt at seriens sanne problem ligger andre steder, ikke i islamisme og radikal diskurs, men på siden av identitet, tilhørighet? Hvem er vi for oss selv? For de andre? Hvor er vi egentlig hjemme? Er vi ikke alltid noens fremmede? Vær trygg, veldig raskt, nordavinden tar over filosofiske spørsmål. Og den returnerer oss, til vår største glede, til landet med bitende humor og politisk ukorrekthet.§

«Landsmann». På Arte.tv til 14. juli og på Arte fra 8. juni.

Hakon Jarle Sveen – Dag Jenssen