De er beskrevet i vikingeventyr fra 1200- til 1300-tallet e.Kr., de er solens steiner. De ble brukt som et navigasjonsverktøy for transatlantiske kryssinger til de nye landene Grønland og Island, eller til og med til Nord-Amerika.
Vikingene kjente ikke til det magnetiske kompasset kineserne fant opp i Han-dynastiet, slik utviklet de sin navigasjonsmetode, med mål om å etablere kolonier i nye territorier, eller utøve kommersiell aktivitet. De brukte da horisonttavler og solur, lik treskiven som ble funnet i 1948 i uunartoq, Uunartoq-platen. Selvfølgelig, hvem sier at solteknologi sier kun brukbar når solen er direkte observerbar, og at den ikke er skjult av et lag med skyer, eller at det rett og slett er natt. Derfor, for å overvinne dette problemet, ville solstein virket som den tiltenkte løsningen. Det var en krystall som polariserte lyset og som kunne bestemme solens asimut på en delvis overskyet himmel, eller i skumringen.
En omstridt hypotese
Til tross for denne teorien, har selve eksistensen av solsteiner vært i sentrum for vitenskapelig debatt. Faktisk først dukket opp i allegoriske historier som f.eks Rauðúlfs þáttr av en anonym forfatter. Rauðúlfs þáttr forteller historien om kong Olavs reise med dronningen og en biskop til Eystridair (nå kalt Østerdalen), et land på den tiden ganske langt fra Norge, som grenset til Sverige. I denne teksten finner vi følgende inskripsjon:
«Været var tykt og snørik, slik Sigurður hadde spådd. Så kalte kongen inn Sigurd og Dagur (sønnene til Rauðúlfur) foran seg. Kongen fikk folket til å se og de kunne ikke se en klar himmel noe sted. Han ba så Sigurd si hvor solen var i det øyeblikket. Han kom med en klar uttalelse. Kongen lot dem så lete etter solsteinen og holdt den og så hvor lyset fra steinen strålte og bekreftet dermed direkte Sigurdes spådom. »
Funn som bekrefter teorien
Og det var ikke før på 1960-tallet at dette konseptet om at vikingene brukte polarisert lys for navigering plutselig slo til. Faktisk en viss Thorkild Ramskou, en dansk arkeolog, forklarte at de transarktiske pilotene i Scandinavian Air System pleide å bruke et instrument basert på denne berømte polarisasjonen for å bestemme solens posisjon. Ramskou antok derfor at vikingene faktisk hadde brukt et lokalt mineral som en polarisator, for eksempel krystaller av kordieritt, turmalin eller kalsitt fra islandsspat.
Og til slutt ble sistnevnte valgt. Faktisk bekreftet Guy Ropars» eksperimenter at dette mineralet kunne brukes under overskyete forhold eller i skumring for å oppdage konsentriske polarisasjonsringer og dermed plasseringen av solen. En teori bekreftet da islandsk spar ble funnet i et elisabethansk skip som sank i 1592. Men selv i dag har ingen arkeologer funnet solstein blant vikingforlis eller bosetninger. For å gå videre, oppdag 10 fascinerende anekdoter om vikingene.
«Gamer. Faller mye ned. Ivrig baconfan. Webaholic. Ølgørd. Tenker. Musikkutøver.»