Analysere. Tweeten, som nesten ikke ble lagt merke til, stammer fra 4. mai: «Vi hilser dynamikken i mobiliseringen av den franske venstresiden der @partisocialisten deltar, med tanke på Stortingsvalg. » Partiet for europeiske sosialister (PSE) reagerte dermed på grunnloven av New Popular Social and Ecological Union (Nupes), som samler Socialist Party, Europe Ecologie-Les Verts og det franske kommunistpartiet under ledelse av La France insoumise ( LFI) av Jean-Luc Mélenchon. Grunnlagt i 1992 og ledet av bulgareren Sergueï Stanichev, har PES, som samler trettifire partier, som mål å «styrke den sosialistiske og sosialdemokratiske bevegelsen i EU [UE] og resten av Europa.
PS-medlemskap, offisielt fortsatt «reformist», i Nupes, markerer en skilsmisse med den sosialdemokratiske familien. I følge definisjonen til Jacques Delors, François Mitterrands tidligere økonomi- og finansminister, er sosialdemokratiet et resultat av«et dobbelt engasjement mellom arbeid og kapital, staten og markedet». Snarere er LFI basert på et radikalt brudd med kapitalismen.
«Uforståelse»
Når Sverige og Finland, med sosialdemokratene i spissen, ønsker å slutte seg til den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), slutter PS seg til Mr. Mélenchon, som ber Frankrike om å forlate. Et jordskjelv som reiste mange spørsmål og forbehold blant «søster»-partiene, men få offentlige kommentarer, med unntak av Michael Roth, SPD-leder i Forbundsdagens utenrikskomité, som utbrøt: «Hvordan kan PS alliere seg med denne populisten? »
På PS-kongressen i september 2021 lyste Europas sosialdemokrater med sitt fravær. Og under presidentkampanjen var det bare de sosialistiske statsministrene Pedro Sánchez (Spania) og Antonio Costa (Portugal) som viste sin støtte til Anne Hidalgo. «Det er en form for misforståelse mellom våre partnere, knyttet til våre institusjoner, observerer Gilles Finchelstein, administrerende direktør for Jean Jaurès Foundation. Hvorfor dette fire-runde valget? «Dette vil fremheve isolasjonen til PS, understreker Alain Bergounioux, president for forskningskontoret til Socialist University, noen deler ser den i samme skråning som Pasok [Mouvement socialiste panhellénique]Gresk»som hadde sunket, ved lovvalget i januar 2015, med 4,7 % av stemmene.
Vi er langt fra gullalderen på slutten av det 20meg århundre: i 1997, tolv av de femten EU-landene – inkludert Frankrike – ble ledet av sosialdemokrater. Men en kamp konfronterte Lionel Jospin, som høyt og tydelig forsvarte sosialismen sin: han var «Den mest venstreorienterte statsministeren i Europa»stolt uttalte, i 2000, Mr. Mélenchon, hans delegatminister for yrkesutdanning – til Tony Blair og Gerhard Schröder, apostler av en «tredje vei» midtåpning. En utringning i form av en klasebombe. Til venstre for de reformistiske partiene dukket de antikapitalistiske partiene opp: Syriza i 2004 i Hellas, Die Linke i 2007 i Tyskland, Podemos i 2014 i Spania. I 2015 ble Jeremy Corbyn valgt til leder av det britiske arbeiderpartiet i en veldig radikal linje, inderlig støttet av LFI frem til hans riksrett i 2020.
Du har 44,23 % av denne artikkelen igjen å lese. Følgende er kun for abonnenter.
«Internettlærer. Problemløser. Utforsker. Musikkfanatiker. Ekstrem twitterfanatiker. Skaper.»