Svalbard, utstillingsvindu for global oppvarming – rts.ch

Tusen kilometer fra Nordpolen, dette territoriet så stort som halvannen ganger så stort som Sveits, tilbyr makter som Russland og Kina en unik mulighet til å utvide sitt fotavtrykk i en strategisk viktig og økonomisk lovende region, som faktisk kan true skritt. for å bekjempe konsekvensene av global oppvarming.

Grunnen? En atypisk traktat, inngått i 1920 i Paris, som anerkjenner Norges suverenitet over Svalbard, men som også garanterer statsborgerne i signatarstatene (i dag 46) friheten til å utnytte naturressursene der «på en fot av fullkommen likhet».

Russernes hovedinteresse er å unngå en situasjon der andre kan bruke stedet til offensive formål.

Det er i denne rollen Russland – tidligere Sovjetunionen – i flere tiår har utvunnet kull fra disse landene bebodd av mindre enn 3000 mennesker med femti nasjonaliteter. Rundt 370 russere og ukrainere fra Donbass bor fortsatt der rundt en kullsøm.

en militær interesse

Øygruppen er også stasjonert nær farvann som russiske atomubåter fra den mektige nordflåten må låne for å nå Atlanterhavet. – Russernes hovedinteresse er å unngå en situasjon der andre kan bruke stedet til støtende formål, analyserer Arild Moe, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt i Oslo. «For å gjøre dette vil de opprettholde en rimelig tilstedeværelse der og vil også være veldig oppmerksomme på hva som skjer der,» sier han.

Etter forgjeves å ha tatt til orde for samstyring ved slutten av andre verdenskrig, ber Russland nå, uten videre suksess, om «bilaterale konsultasjoner» for å oppheve restriksjonene som de sier holder tilbake virksomheten i øygruppen. .

Moskva, for eksempel, anklager norske myndigheter for å hindre utvidelsen av virksomheten ved å påberope seg beskyttelse av naturen, et imperativ som ligger i den grunnleggende traktaten. Spesielt er russiske helikopterflyvninger svært strengt overvåket. – Vi har begynt å etablere naturreservater rundt russiske bosetninger, innrømmer tidligere diplomat Sverre Jervell, arkitekten for norsk politikk i Barentshavsregionen.

Den gigantiske satellittstasjonen Svalsat ved Longyearbyen. [Jonathan Nackstrand – AFP]

Russland hever jevnlig stemmen og anklager Norge for å bryte en viktig traktatbestemmelse som de facto gjør Svalbard til et demilitarisert rom. Hver mellomlanding ved en norsk fregatt eller hvert besøk av NATO-parlamentarikere provoserer offisielle protester. Det samme gjelder den gigantiske Svalsat-satellittstasjonen ved Longyearbyen, det største anlegget i sitt slag i verden, som ville tillate nedlasting av militære data, ifølge Moskva.

I den andre retningen blir Russland også anklaget for å ta seg friheter med traktaten. Som da tsjetsjenske spesialstyrker på vei til en øvelse nær Nordpolen stoppet der i 2016. Eksperter håper å se nye våpen passere der på grunn av den nye kuldekrisen forårsaket av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar.

Kina spiller inn

På samme måte som Grønland, Island eller Færøyene, ser også Svalbard ut til å være i Kinas sikte, som definerer seg som en «kvasiarktisk» stat og viser sin vilje til å etablere en «Route of Polar Silk».

Vikende havis åpner økonomiske muligheter, reelle eller innbilte: nye fiskeplasser, nye maritime handelsruter, lettere tilgang til potensielle olje-, gass- og mineralressurser. Det er godt å få foten innenfor døren.

Noe av den vitenskapelige tilstedeværelsen på Svalbard kan se ut til å være drevet av geopolitiske motivasjoner.

Kina installerte nylig forskere i Ny-Ålesund, et tidligere gruvesamfunn som nå fokuserer på internasjonal vitenskapelig forskning. Et åpenbart eksempel på «flaggplanting», på «diplomati gjennom vitenskap» hvis omfang ikke skal undervurderes, mener Torbjørn Pedersen, norsk professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bodø.

Mange vitenskapelige stiftelser er etablert i Ny-Ålesund. [Martin Bureau – AFP]

– Det ser ut til at noe av den vitenskapelige tilstedeværelsen på Svalbard er drevet av geopolitiske motivasjoner, la han til. «Det kan potensielt oppmuntre enkelte statlige aktører, inkludert stormakter, med regionale ambisjoner, og bli en reell sikkerhetsutfordring for vertslandet Norge.»

Norske myndigheter ser svakt på disse standpunktene. I 2019 lanserte de en ny offisiell strategi som tar sikte på å svekke logikken til autonome stasjoner som hver nasjon vil flagge på. Fra nå av bør det legges vekt på felles forskning på tema innenfor felles infrastruktur.