«Tenåringene våre er i frontlinjen …

Å lære opp en klasse på tjue universitetsstudenter fra La Rochelle på Svalbard i Nord-Norge er et prosjekt som virker litt sprøtt! Hvor kom ideen fra?

Francois Bernardo: prosjektets opprinnelse «I morgen er vi», det var denne observasjonen: læren forblir frossen mens vår verden er i full transformasjon. Skolen vår i dag forbereder ikke unge mennesker tilstrekkelig til å komme inn i livet, spesielt arbeidslivet.

Heidi Sevestre: Da François kontaktet meg i 2017 for å ta en tredje klasse til Arktis i ti dager, spesielt i april når det fortsatt er veldig kaldt, noen ganger føltes det som minus 35 grader med vinden, virket prosjektet litt sprøtt for meg! På den tiden tok jeg en postdoktor ved et universitet i Skottland. Jeg følte at arbeidet mitt ikke hadde nok innvirkning på folks konkrete liv. Å kommunisere, gjøre vitenskap tilgjengelig var ikke prioriteringen til mine kolleger. For min del har jeg alltid ønsket at vitenskapen skal hjelpe folk med å endre atferd, til å se på verden på en annen måte. Svalbarden som François fortalte meg om, hadde jeg nettopp dratt etter fire år der og jeg savnet det mye. François sitt forslag var muligheten til å få dem til å oppdage «hjemmet» mitt og å kunne utdanne en ny generasjon.

Hva liker du best med dette polarlandet?

SA: Jeg elsker denne ultramektige naturen i hjertet av Arktis hvor du føler deg så liten. Det er det raskeste oppvarmingsstedet på jorden, som påvirker resten av planeten. Havisen der har mistet 13 % av overflaten per tiår siden 1980-tallet. Og det vil ikke være noe igjen i Arktis om sommeren innen 2050. Når det gjelder de 200 000 isbreene i scenariene, med en oppvarming på 1,5 grader innen utgangen av århundre, halvparten vil være borte. Og i stedet beveger vi oss inn i et mørkere mønster med temperaturøkning dramatisk, spesielt i Arktis, hvor denne stigningen kan overstige 10 grader innen 2100. Til sammenligning, i Frankrike, med dagens hastighet, er vi på vei mot en tre til fire graders stigning.

Og finansieringen?

FULLT BRETT: Jeg gikk og banket på døren til foreninger, selskaper og en stiftelse i La Rochelle som gjorde at jeg kunne balansere budsjettet. For å forberede meg bedre til ekspedisjonen utviklet jeg et «Tomorrow, It’s Us»-alternativ ved universitetet, hvor studentene i seks måneder, med en hastighet på to timer i uken, ble gjort oppmerksomme på utfordringene med klimaendringer. Vi jobber med aktuelle hendelser som sykloner og tørke, og prøver å forstå årsakene deres. Det er i denne sammenhengen at Heïdi grep inn via videokonferanse for å dele sin erfaring. En av mine store tilfredsstillelser er at innenfor fakultetet opprettholdes alternativet «I morgen er vi» om klimaendringer. Etter to opphold på Svalbard eksisterer turen derimot ikke lenger.

Er det en ny måte å undervise på?

FULLT BRETT: Jeg har alltid hatt problemer med å undervise fra kunnskapens posisjon. Å holde foredrag, jeg er ikke i stand til det. Som teknologilærer inviterer jeg elevene til å eksperimentere, være konkrete. For å forberede eventyret «Tomorrow is us» har vi laget f.eks. en blogg som matet oss gjennom hele oppholdet.

Bør denne måten å involvere unge mennesker i kampen for planeten generaliseres på?

SA: Unge mennesker er allerede, mye mer enn de eldste, klar over alvoret i klimasituasjonen. Men det er sant at i Nasjonal utdanning må vi gå mer gjennom lek og følelser. Forskere er for tilbøyelige til å kommunisere som regnskapsførere med temperaturøkninger. Det eneste universelle språket er følelser.

Hva er ditt mest minneverdige minne fra ekspedisjonen?

SA: Vi gikk inn i innvollene på en isbre og ba elevene gå noen meter uten hodelykter. Så satte vi oss alle ned, i mørket, i en stillhet bare gjennomboret av isknasten. Vi skjønte hørbart at dette miljøet var levende rundt oss. Unge mennesker oppfattet verden på en annen måte enn med øynene, de som så ofte i hverdagen har blikket festet på skjermen.

Har elevene blitt forvandlet av denne opplevelsen?

FULLT BRETT: De var i ærefrykt for eventyret og det fikk konsekvenser for valgene deres. Noen vil bli økologijournalister, andre studerer miljørett, en annen vil bli glasiolog som Heidi. Jeg husker Chloé sa til meg før hun dro: «Jeg kommer ikke til å klare det, jeg er ikke atletisk uansett.» Under ekspedisjonen avslørte hun seg. Og utover de yrkeskallene som måtte ha oppstått, har disse ungdommene vokst mye som mennesker.

Hva vil disse unge menneskene lære?

SA: Jeg skjønte snart at jeg lærte mer av dem enn jeg kunne gi videre til dem. De er allerede i gang og er forpliktet til å finne konkrete løsninger. De er utrolig modne. Jeg ble imponert over velviljen i denne gruppen og kvaliteten på utvekslingene våre. Vi trenger virkelig neste generasjon for å bevare planeten. Barna våre er i frontlinjen.

Hva er hovedlærdommen du tar med deg fra «Tomorrow is us»?

SA: I dag snakker vi mye om øko-angst. Det jeg ser er at disse ungdommene ønsker å leve, at de er fulle av energi. De styrker min overbevisning om at vi kan snakke om økologi uten å tenke to ganger. Tilnærmingen deres er konstruktiv, de er overbevist om at fremtiden kan bli bedre og det er derfor de handler. For å bevare livet, for å forsvare det, må du elske det.