Jobb av Rosario Ligammari 4. oktober 2019
Katastrofefilmer som kommer ut av Norge kommer ikke på kino. Den norske regissøren Roar Uthaug, som regisserte Bølgen i 2012, markerte seg strålende i sjangeren. Med The Quake finner John Andreas Andersen det samme laget for å oppnå enda mer skuespill og adrenalin.
Norge, liten filmproduksjon.
Sammenlignet med dansk kino (som teller blant regissørene Lars von Triero Nicolas Winding Refn) eller svensk (landet tilIngmar Bergman), er lite kjent om norske produksjoner. Og med god grunn slippes det bare et tjuetalls filmer i landet i året. Når det gjelder representasjon er det fortsatt noen unntak: de siste årene har filmer som Oslo 31. august (Joachim Trier, 2011) tilpasning av Feu Follet av Pierre Drieu la Rochelle (1931) eller til og med, i stil med den kalde nordiske thrilleren, en spillefilm som Avkjølt (Hans Petter Moland, 2014). Videre spesialiserer Norge seg hovedsakelig på dokumentarer og barnefilmer.
Så selvfølgelig ser ikke katastrofefilmer ut til å være en del av landets spesialitet, når i alle fall sjangeren først og fremst er en spesifisitet som kommer fra USA.
Katastrofefilmer, spesielt amerikanske storfilmer.
Fra Sør-Korea, timenet av Bong Joon Ho (2006) var halvveis mellom naturalistisk drama, fantasy og katastrofekino på grunn av dens «Godzilla»-aspekt (den fysiske likheten til monsteret); vi kan fortsatt sitere Pandora (Park Jung Woo2016) eller Siste tog til Busan (Yeon Sang-ho, 2016). Frankrike prøvde også lykken med katastrofekino, men produserte hybridfilmer som f.eks Verdens siste dager (larrieu-brødrene2009) eller til og med Fighterne (Thomas Cailley) ; De representerer ikke sjangeren, men det de har til felles er deres «apokalyptiske» atmosfære.
Imidlertid er katastrofekino fortsatt – og fortsetter å være – veldig amerikansk, selv om en av dens mest berømte representanter, Roland Emmerich (Dagen etter utgitt i 2004, 2012 utgitt i 2009) er tysk og filmene hennes er fortsatt amerikanske produksjoner. Av Poseidons eventyr (Ronald Neame, 1973) Jordskjelv (Mark Robson, 1974), de klassiske katastrofefilmene på 70-tallet kommer fra USA. michael bay, Eksplosjonsspesialisten gjorde sitt. verdens undergang (1998). Titanic (James Cameron, 1998) kan også inkluderes i listen.
Utgitt i 2012, en stor katastrofefilm, Det umuligeble overlatt til en spansk regissør, Juan Antonio Bayona. Men også i dette tilfellet er det en amerikansk samproduksjon. Altså en nordisk katastrofefilm? Umulig er ikke norsk.
Norge prøver lykken med katastrofekino
At Norge overtar katastrofekinoen er uventet. Ingen ordspill ment på filmen. uthaug brøle (Bølge, 2016), er det fortsatt vanskelig å snakke om en «bølge» av denne typen som kommer fra de skandinaviske landene. After The Wave derfor, Jordskjelvprodusert denne gangen av John Andreas Andersentar de samme skuespillerne og starter på nytt, ikke lenger med en bølge men med et jordskjelv som rammer Oslo.
Dens særegenhet – for ikke å si dens eksotisme – ligger nettopp i det faktum å være i denne settingen. Og når noen sier at spesialeffektene er «amerikansk stil» skal vi selvfølgelig ta det som et kompliment, men dessuten er det omsorgen som er lagt i estetikken og iscenesettelsen som skinner på alle nivåer. Da glemmer vi sammenligningene med USA og ser den ikke lenger som en norsk katastrofefilm, men rett og slett som en god og spennende film.
«Sertifisert zombie-elsker. Bråkmaker. Stolt matnerd. Lidenskapelig twitterfan. Fremtidig tenåringsidol.»