Mer enn fire måneder etter starten på motoffensiven har ukrainerne klart å ta tilbake svært lite terreng. Mellom resignasjon, sinne og frykt er befolkningens reaksjoner kontrasterende.
Som ukrainere flest, da motoffensiven begynte, hadde ikke Andri store forventninger. Han visste at motoffensiven ville bli svært vanskelig. «Dessverre kjenner vi styrken til den russiske hæren for godt,» sa han.
Arina er sint. Han fordømmer både de ukrainske tjenestemennene som kommer med totalt urealistiske uttalelser og media som gjengir dem og glemmer krigens harde og virkelighet.
«Når vi leser her i avisene: «storslått, vi frigjorde en by», men ingen sier hvor mange mennesker som måtte dø for å frigjøre den,» blir han sint.
Når det gjelder Svitlana, sier hun at hun er fortvilet over å se landet sitt forlatt av det internasjonale samfunnet. «Vi kan tydelig se at internasjonal støtte smuldrer opp», sier han.
Hans 23 år gamle sønn, en soldat, døde i sommer. «Jeg mistet sønnen min, men jeg tenker på at alle soldater også er mine barn litt,» sa han gjennom tårene.
«Jeg er ikke sikker på at vi kan overvinne dette lenger. Men vi må fortsette å ha håp,» avslutter hun.
>> Lytt til rapporten av Maurine Mercier, korrespondent i Ukraina, i La Matinale:
«Subtilt sjarmerende zombieelsker. Hipstervennlig tv-fanatiker. Profesjonell ølnerd. Skaper.»