Home » William Wisting, den typiske dirty business politimannen

William Wisting, den typiske dirty business politimannen

by Siv Jensen

JaHvis vi forteller deg » Norsk thriller «, du svarer: Joe Nesbo. Og du har rett. Men bak den kolossale suksessen til faren til harry hull Han gjemmer seg, og det er feil – med 10 millioner solgte eksemplarer og TV-serie sendt her på Polar+ – Jorn Lier Horst. Dens tilbakevendende helt, William Wisting, undersøker i Larvik-regionen, sør for Oslo, og virker som en vanlig politimann sammenlignet med den ustabile Harry Hole. En vanlig politimann, for uvanlige saker. Som her en seriemorder som forsvinner midt i en rekonstruksjon i skogen. Under bjørketrærne skjelver vi: Wistings datter, en journalist som leter etter scoopet, er der, et sted, sammen med morderen. Suiten lukter klor, men vi vil ikke fortelle deg hvorfor. Bortsett fra at Horst er en politimann som ble forfatter i høy alder. Merk en mann. Han forble tilbaketrukket og avhengig av prosedyren, men han brøt regelen. ønsker oss velkommen til Norge, til åstedet. Denne romanen og de seks foregående kan leses av Gallimard.

ondskapen selv, av Jorn Lier Horst. Oversatt fra norsk av Céline Romand-Monnier (Gallimard, “Série Noire”, 416 s., €20).

Morderutdraget:

Line løftet hodet. Gjennom glassdøren så hun ham i enden av gangen. Tom Kerr. Han gikk mot henne, en fengselsbetjent foran seg, en annen bak seg.
Han hadde forandret seg.
Etter arrestasjonen og under rettssaken fire år tidligere dukket hans brunøyde ansikt opp i media. Med kort hår og glattbarbert hud så han velstelt ut for å gjøre et godt inntrykk. Nå, med sin hudfarge og utviklede brystorganer, det grove håret fallende over pannen, den bleke hudfargen, de forstørrede porene og hudormene, virket han mer som den karakteren han egentlig var, en mann som var i stand til å gjøre det han ville. han låste ham inne. Han så rett frem, tygget tyggegummi med åpen munn, spytt boblet i munnvikene.
Han nådde døren som skilte ham fra politiet som kom for å hente ham. Tastene klirrer. Han snudde hodet, skuldrene, slappet av i musklene.
Line så på Adrian Stiller, som nikket.
Han gjorde klar kameraet sitt og rygget så vidt.
Vakten åpnet døren og et vindkast av kald luft kom inn. Tom Kerr smilte, som om noen nettopp hadde sagt noe han likte, og krysset så terskelen. Line satte den på linsen og begynte å spille inn. Han hadde på seg blå jeans, en grå t-skjorte og en svart sportsjakke.
Stiller entret banen. Han var et halvt hode kortere enn Kerr. Siden han holdt en mappe og en radiosender, var håndtrykket unaturlig. Hun henvendte seg til ham i en høytidelig tone.
«Tom Kerr. Du har sagt ja til å delta i en rekreasjon. » Han så intenst på kameraet. «Alt du sier vil bli registrert og vil utgjøre en del av din offisielle uttalelse, med unntak av eventuelle samtaler med advokaten din, hvis bistand du er autorisert til å be om. »
Line flyttet for å inkludere Claes Thancke i hans rammeverk. Hans mørke dress og skinnsko virket ikke passende for dagens operasjon.
Med sitt klientell av alvorlige kriminelle, de som samfunnet må beskytte seg mot, skapte straffeadvokaten ofte overskrifter. Han ble antatt å være svært talentfull, men Line likte aldri måten hans saker ble bagatellisert og nedprioritert i media.
«Jeg skal regissere gjeninnføringen», fortsatte Stiller. Vi vil begge være utstyrt med en sender og mikrofon for å ta opp ditt vitnesbyrd. Jeg skal utruste deg. »
Kerr nikket. Stiller ga ham den lille mikrofonen slik at han kunne skyve den under skjorten og feste den rundt halsen, og fortsatte med å plassere senderen på ryggen, inn i jeansen.
«Kan du snakke for å bekrefte at dette fungerer?» «Prøv, prøv,» sa Kerr.
En stemme hard som grus.
Line bekreftet overfor Stiller at lydopptaket var bra.
Kameraets batteri og minne tillot tolv timers opptak; Han måtte få datteren tilbake mye før.
«Har du drukket noe?» spurte Stiller.
– Som dette ? – spurte Kerr.
– Har du noe med deg? I lommene? – Nei. «
Stiller trakk et par latekshansker ut av baklommen. «Jeg må sjekke.»
Kerr løftet armene, allerede vant til øvelsen. Stiller strøk hånden gjennom bukselommene.
«Åpen!» »
Kerr løftet tungen mot taket for å vise at han ikke skjulte noe i munnen.
«Ta av deg skoene. «
Han tok av seg joggeskoene uten å løsne dem.
«Jeg har sittet i fengsel i fire år. Tror du virkelig jeg fant noe å snike meg rundt? »
Stiller tok skoen uten å svare og snudde seg halvveis for å undersøke den.
Line så opp fra kameraet og observerte ryggen hans, de faste musklene hans under det tynne stoffet i skjorten hans.
«Bra», konkluderte Stiller og la skoene tilbake foran den innsatte. Ikke medregnet sjåføren og dokumentarfilmskaperen, vi vil være seks av oss i kjøretøyet pluss deg. »
Han så seg rundt etter en søppelbøtte for å kaste latexhanskene, uten å lykkes.
«Bestemor vil ha ansvaret for sikkerheten under gjeninnføringen», forklarte han og pekte på en politimann kledd i kjeledress.
Line filmet det.
Bestemoren gikk bort til den innsatte med et par håndjern og sikkerhetsanordninger og ba ham holde ut hendene. Kerr snakket med Stiller.
«Må jeg ha restriksjoner også?
– Det er han som bestemmer. Stiller nikket mot bestemor. Det var den vanlige komedien, den yngre politimannen tok på seg rollen som den dårlige politimannen.
«Din vurdering indikerer en flyrisiko,» knipset sistnevnte.
Advokaten åpnet armene.
«I kjøretøyet alene er forholdet åtte til én. Og der blir det sikkert enda større. Er det virkelig viktig?
«Debatten er avsluttet,» svarte bestemoren. Du sendte en forespørsel til Generaldirektoratet for politi slik at polititjenestemennene ikke var bevæpnet under denne rekonstruksjonen.
– Du vet godt hvorfor, insisterte advokaten. Under arrestasjonen hans avfyrte to offiserer skudd uten den minste begrunnelse. Det er heldig at de ikke skjøt ham. »
Bestemor ignorerte ham og så Tom Kerr rett inn i øynene. «Løsne beltet. »
Kerr adlød. Line fanget Gram mens han skled et kjede gjennom det ene benet på buksene hans, skjøt båndet til ankelen og låste det, før han hektet den andre enden av kjedet til håndjernene.
Flyfaren var ikke fiktiv. Tom Kerr ble dømt til den maksimale straffen på tjueen år, med en sikkerhetsperiode på femten år. Dette innebar at straffen ved utløpet av disse femten årene kunne forlenges i trinn på maksimalt fem år, forutsatt at rettsvesenet opplevde en betydelig gjentakelsesrisiko. Faktisk kan maksimumsstraffen resultere i livsvarig fengsel. Han hadde ingenting å tape på å prøve å rømme.
«Vi er klare?» spurte Stiller.
Bestemor nikket og ga instruksjoner over radioen. En vakt åpnet en siste dør og de satte kursen mot minibussen.
Line hadde kun nærmet seg den innsatte gjennom linsen hans. Der nærmet han seg henne, skrittet hans ble hindret av håndjernene og båndtvangene, skrittet hans trakk. Da han passerte henne snudde han seg og stirret på målet. Det var så nært at jeg kunne lukte det, surt og muggent, som et hus som hadde stått tomt lenge.

dmp

You may also like