Urfolk i Norge: en tillitskrise

6. mars^minDen norske sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) arrangerte en større høring i Stortinget med representanter fra ulike deler av urfolk og nasjonale minoriteter, samene, kvenene, skogfinnene og norskfinnene. Denne høringen faller sammen med de intense demonstrasjonene som fant sted i Oslo forrige uke, da samiske aktivister protesterte mot den åpenbare tregheten til den norske administrasjonen i å følge opp dommen fra Norges Høyesterett i en sak om et vindturbinprosjekt i et område med samisk reindrift. . Samiske aktivister snakket om en tillitskrise. En krise som også var blant hovedbekymringene som ble uttrykt under høringen av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Beslutningen om å etablere et TRC om assimileringspolitikk overfor samer, kvener og norskfinner (skogfinner ble lagt til listen kort tid etter at kommisjonen tiltrådte) ble tatt av Stortinget våren 2018. Mandatet slår fast at kommisjonen er pålagt å dokumentere historisk assimileringspolitikk, undersøke konsekvensene av assimilering frem til i dag, og foreslå tiltak for å bidra til forsoning.

I løpet av de siste fem årene har kommisjonen undersøkt filer, samlet inn vitnesbyrd og holdt møter med ulike deler av berørte lokalsamfunn over hele landet. Høringen 6. mars var et ledd i å ferdigstille TRCs sluttrapport, som skal leveres til Stortinget 1. juni.

Ta vare på språk og kultur

35 institusjoner, organisasjoner og foreninger som representerer ulike deler av det samiske, kvenske, skogfinnske og norske finnmiljøet svarte på invitasjonen til å delta i høringen. Sesjonen, som varte i 6 timer, ga hver delegat 5 minutter til å presentere et svar etter eget valg, med mulighet for også å presentere en lengre skriftlig uttalelse. Alle de 12 kommisjonsmedlemmene var tilstede og kunne stille spørsmål for avklaring.

Kvenene, norskfinnene og skogfinnene ble anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, da landet ratifiserte Europarådets rammekonvensjon fra 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998. En kvensk delegat viste imidlertid til behovet for at Norge skal anerkjenne den kvenske. som et urfolk, på samme grunnlag som samene og forskjellig fra norskfinner og skogfinner.

Temaene og forslagene som er valgt av delegatene vitner om at selv om de er forent under fanen av underkastelse til norsk assimileringspolitikk, utgjør samene, kvenene, skogfinnene og norskfinnene forskjellige samfunn med forskjellige historiske baner og derfor forskjellige. behov når det gjelder forsoning.

Innsats og problemstillinger knyttet til det samiske, kvenske og finske språkets overlevelse, og gjenopplivingen av det skogfinske språket var et gjennomgående tema som ble nevnt av flere representanter. Selv om retten til å bevare sine språk allerede er sikret ved lov i Norge, uttrykte mange representanter bekymring for at praktisk gjennomføring ofte henger langt etter loven.

Flere samiske representanter viet særlig oppmerksomhet til behovet for å sikre gjennomføringen av samiske rettigheter til land og naturressurser, som selv om de er anerkjent som avgjørende for å oppnå tradisjonelle samiske levebrød, jevnlig er utsatt for press fra andre interesser, som f.eks. av grønne områder. infrastruktur, gruveprosjekter og turisme.

Representanter for finske skogsamfunn var bekymret for å få statsstøtte til etablering og vedlikehold av museer som skulle dokumentere og bevare skogfinnenes historie og kultur.

Noen bemerket at forskjeller mellom minoriteter og samer måtte adresseres når det gjelder intern forsoning, både innen samiske samfunn, mellom samer og kvener, og mellom kvener og norskfinner. Begrepet intern forsoning har også blitt brukt av Grønlands forsoningskommisjon (2014-17).

Arroganse og uvitenhet om norsk administrasjon

En bekymring så ut til å forene nesten alle delegatene: klagen på uvitenhet og noen ganger arrogansen til norske administratorer, embetsmenn og byråkrater som stadig skaper enorme hindringer for samene, kvener, skogfinner og norskfinner.

Rettighetene til samene, kvener, skogfinner og norskfinner er beskyttet av nasjonale og internasjonale lover vedtatt av Norge. Flere av representantene samlet under høringen nevnte imidlertid mangelen på automatisk implementering av disse rettighetene. En klage som involverte både statsforvaltningen og lokale kommuner og bydeler.

Flere representanter snakket om den dype uvitenheten eller den direkte arrogansen de hadde møtt når de forsøkte å hevde rettighetene sine, enten det var for å etablere museer, sørge for at barna deres ble utdannet på morsmålet eller fortsette tradisjonell reindrift.

Som flere representanter nevnte, vitner uvitenhet og arroganse om at mens fornorskningen retningslinjer de ble formelt forlatt av Stortinget i 1963, fornorskningen ble oppgitt. Prosess av det er fortsatt allestedsnærværende.

Flere representanter viste til følelsen av å hele tiden måtte kjempe for at rettighetene deres skal oppfylles, noe som påvirker den psykiske helsen til alle grupper. Resultatet er en uttalt tillitskrise mellom urfolk, nasjonale minoriteter og staten.

Nylige samiske protester over Fosen-saken

Tillitskrisen var også en nøkkelfaktor i den såkalte Fosen-protesten som fant sted i Oslo, da samiske aktivister møttes 23. februar for å diskutere Fosen-saken.^rd sperret adgangen til Olje- og energidepartementet til å fordømme en tilsynelatende endeløs byråkratisk prosedyre for å avgjøre hvordan den norske Høyesteretts dom i Fosen-saken skal gjennomføres, 500 dager etter at kjennelsen ble avsagt.

Fosen-saken gjaldt byggingen av vindparkene Storheia og Roan i Fosen-området i Trøndelag fylke, som ligger midt i et tradisjonelt samisk reindriftsområde. Norges vassdrags- og energidirektorat ga konsesjon for disse vindparkene allerede i 2010. Men den 11.^min I oktober 2021 erklærte Høyesterett lisensen ugyldig da den krenker retten til kultur for urbefolkningen i Fosenregionen i henhold til artikkel 27 i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter. 27 i den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Til tross for rettsavgjørelsen har vindturbinene fortsatt i drift til nå. Derfor ønsket demonstrantene å legge press på regjeringen for å ta en beslutning om hvordan de skal håndtere høyesterettsdommen. Fosen-protesten har fått navnet «den nye Alta-konflikten», og viser til protestene som fant sted i Norge på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet over byggingen av et vannkraftverk ved Altaelva i Finnmark.

Det er viktige forskjeller. På 1980-tallet ble Høyesterett enig med regjeringen og byggingen ble fullført. Men konflikten har bidratt til å fremme samenes rettigheter i Norge, med sameloven i 1987, åpningen av Sametinget i 1989, og Finnmarksloven i 2005, som styrket samiske rettigheter til bruk og eiendom. Finnmark fylke, for eksempel landemerker. Norge ratifiserte også Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjon nr. 169 om urfolks og stammefolks rettigheter i 1990. Det er sannsynlig at ingenting av dette hadde skjedd uten Alta-konflikten.

Fosens protester signaliserer en tillitskrise mellom samene og den norske stat, ettersom noen nå føler de ikke kan stole på at regjeringen følger Høyesteretts dom om samiske rettigheter. Demonstrantene avsluttet protesten etter at den norske regjeringen ga ut en beklagelseserklæring, som innrømmet at et vedvarende brudd på menneskerettighetene faktisk fant sted, og lovet å ta raske grep mot det.

Venter på den endelige rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen

Selv om den nåværende Sannhets- og forsoningskommisjonen, Alta-konflikten og Fosen-protesten ikke er direkte relatert, vil den nylige protesten ha implikasjoner for suksessen til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Faktisk fant demonstrasjonen fra 23. februar til 2. mars et ekko i publikum 6. mars.

Tillitskrisen og behovet for å skape et nytt forhold mellom staten og samene, kvener, norskfinner og skogfinner var sentrale budskap til alle sider av delegatene som var tilstede på høringen. Dette nye forholdet må være basert på nordmenns bevissthet og aksept for skadelig assimileringspolitikk, på rettferdighet mellom partene, på oppriktig og ærlig dialog, og på automatisk gjennomføring av rettigheter som allerede er garantert av norsk lov.

TRC ble oppnevnt av Stortinget som en undersøkelseskommisjon, en handling som Stortinget tok i unntakstilfeller, når Stortinget er enig i at en undersøkelse av en sak er tvingende nødvendig. Denne statusen gjør også at Stortinget ikke bare kan se bort fra TRCs funn, men er forpliktet til å behandle sluttrapporten fra et politisk ståsted.

Kommisjonsleder Dagfinn Høybråten har gjentatte ganger sagt at rapporten vil inneholde konklusjoner og anbefalinger som vil være vanskelig å akseptere for det norske samfunnet som helhet. Basert på det generelle budskapet fra høringen, er det sannsynlig at TRCs sluttrapport vil ta opp spørsmålet om tillitskrisen og måter å løse den på. I et tillitsbasert demokrati som Norge, som er avhengig av høy grad av tillit mellom borgere og stat, vil dette sannsynligvis skape en del kontroverser.