Norge, dette forfatterparadiset

Norge har mange attraksjoner, blant annet å være «et forfatterparadis» ifølge andre nordiske land. Ett tiltak støtter spesielt bokbransjen.

Norge, fra olje- og gassindustrien til bokbransjen

Norge er et veldig lite land med 5 millioner mennesker, bedre kjent som et olje- og gasskraftverk enn som et hule av diktere. Og likevel har Norge fortsatt vunnet 4 Nobelpriser i litteratur og ser vi på tallene har det et mer dynamisk bokmarked enn sine nordiske naboer, og genererer for eksempel mer inntekt enn den litterære industrien i Sverige, 100 millioner. euro mer i fjor, selv om Sverige har dobbelt så mange innbyggere og publiseringsmarkedet ikke er i det hele tatt døende.

«Kjøpsprogrammet», unik støtte for litteratur i verden

Men det er Norge, det er en annen planet. Landet har en offentlig politikk som er helt unik i verden, hvis opprinnelige mål er å beskytte norsk, og spesielt litteratur på dette sangspråket. Grunnlaget for modellen som har eksistert siden 1965 er det såkalte «innkjøpsprogrammet». Det er enkelt: Den norske stat kjøper rundt 200 titler med norsk skjønnlitteratur hvert år, fra romaner til skuespill, fra poesi til tegneserier, verk til folke- og skolebibliotek. Derfor kjøpes hvert verk i cirka 1000 eksemplarer (1500 eksemplarer hvis det er en barnebok), noe som garanterer et inntektsgrunnlag for forlagene. Tanken er å oppmuntre dem til å ta mer risiko, å publisere mindre kommersielle verk, siden de vet at de delvis vil kunne kompensere for kostnadene ved disse verkene ved å registrere dem i innkjøpsprogrammet. Slik får forlagene frem nye forfattere, begir seg ut i vanskeligere forfatterskap eller tilbyr spesialiserte verk, jeg tenker spesielt på poesi, som florerer i Norge.

Et system som nobelprisvinner Jon Fosse tjente på

Forfatteren Jon Fosse nøt godt av dette systemet, dessuten hyllet han det norske systemet med støtte til litteratur da han tildelte ham Nobelprisen, og redaktøren hans uttalte til og med i pressen at Jon Fosse kanskje aldri ville blitt den forfatteren som Lo er. , uten dette norske økosystemet, siden hans første verk Rouge, Noir utgitt i 1983, var fortsatt en veldig estetisk historie, ikke i tråd med tiden, som absolutt ikke kom til å bli en suksess i bokhandlene, men som Yeah. Den var allerede av høy litterær kvalitet og hadde derfor sin plass i innkjøpsprogrammet. Siden den gang har Jon Fosse, som er en ekstremt produktiv forfatter, sett minst ett av disse verkene, spesielt hans skuespill, komme inn på det statlige innkjøpsrepertoaret, hvert år. Ikke bare skal vi innrømme at Jon Fosse har en ganske krevende stil og et mørkt univers som ikke nødvendigvis er veldig tilgjengelig, men fremfor alt skriver han på nynosk, som er minoritetsspråket i Norge, siden landet har to offisielle språk, bokmal. som er den mest utbredte norske, og nynosk, som hovedsakelig snakkes i Bergen. Også viktig for å bevare denne tospråkligheten er det norske innkjøpsprogrammet.

Litteratur, en langsiktig investering

Det er mange stipender, statsfinansierte forfatteropphold og et godt dusin litterære priser, særlig Brageprisen, Cappelenprisen eller Bokhandlerprisen, men det er en annen strålende særegenhet ved det norske støttesystemet for litteratur: Staten betaler lønn til forfattere hvis verk er valgt gjennom dette berømte innkjøpsprogrammet. På papiret er det et tilskudd som går til “forfatterforeninger”, det er 6 til skjønnlitteratur, det er fagforeninger, laug, som man sier i Norge. Det er de som betaler inntekt til medlemmene når en av bøkene deres kommer inn på det nasjonale repertoaret. Denne godtgjørelsen, på et fast beløp, utfyller derfor opphavsretten. I 2023 mottok en norsk forfatter 97.000 kroner per utvalgt verk, det vil si 8.520 euro for en roman og 7.685 for en diktsamling. Det er ikke en formue, for Norge er et veldig dyrt land, og åpenbart er det ikke nok til å overleve, men det er veldig stimulerende for en forfatter, det er en form for anerkjennelse, det oppmuntrer deg til å fortsette å skrive, og det lar deg ny Forfatterne modner stilen sin og de tar seg tid til å finne sitt publikum. Ta eksemplet med Jon Fosse, som fikk denne inntekten i nesten 40 år, selv om han de første 10 årene med forfatterskap var en svært fortrolig forfatter. Til syvende og sist kan vi se på dette systemet som en langsiktig investering for Norge. Videre har regjeringen etter hans Nobelpris nettopp utlyst en ny Jon Fosse-pris på 46.000 euro, som hvert år tildeles en oversetter, siden utfordringen nå kan være å gjøre denne rike norske litteraturen bedre kjent.

Noen lesetips

Så vi kan selvsagt ikke se bort fra en god norsk thriller, Jo Nesbø eller Karin Fossum er trygge verdier, men spenning er en så rikelig sjanger i Norge at det kan bli tema for en fremtidig spalte! For øvrig er det litterære fenomenet de siste årene Karl Ove Knausgård: han ble kjent i 2017 med min kamp, en autofiksjon på mer enn 3000 sider som har trollbundet hele verden, en tilsynelatende veldig vanedannende pageturner. Men, etter min mening, er grunnlaget for de norske klassikerne Ispalasset, skrevet av Tarjei Vesaas, i 1963. Den vant den prestisjetunge Nordisk Råds litteraturpris og ble filmatisert. Det er historien om to venner i en avsidesliggende landsby i Norge, den er veldig poetisk og etter min mening et mesterverk. Mer moderne, og helt annerledes, det er Dopplerav Erlend Loe, bestselger av 2004, historien om en fyr som går for å bo i skogen og adopterer impulsen til å flykte fra menneskeheten, kort sagt en egentlig veldig norsk satire.